Fort, fort, fort!

Dagen i dag fikk en brå start. Plutselig spratt nanden min ut av senga og begynte å mase rundt. Jeg fikk noe som skulle ligne froksot, mens ho fortsatte videre inn på badet. Litt etter kom ho ut igjen påkledd og våt i håret med kurs for ytterdøra. Det var så vidt ho rakk å få på seg skoene på vei ut. Jeg fikk lov å vase litt rundt å gjøre mine ærend før jeg like villig som alltid tredde hue inn i den hvite (ehm, gråbrunspraglete) tingesten som kalles sele og skal være mitt arbeidstøy.Nanden sier at det er godt jeg ikke speiler meg med sele på for det ville ikke speilet hatt godt av. Ho var forresten fornøyd med arbeidstempoet. Det gikk jevnt og ganske fort framover og vi rakk så vidt bussen også, takket være meg.

Nei da. Det er ikke så veldig synd på meg. Nanden lagde ikke noe bråk, vi måtte bare forte oss litt og jeg fikk hvile på kontoret til øvrigheta. Der lå jeg og snorka og dura et par timer.

Nå ringer telefonen. Åhh! Jippi! Vi skal ut. Nanden min fikk det travelt igjen. Hva skjer nå da tru?

Nå er jeg tilbake og jeg har en veldig god nyhet. Vi måtte nemlig ut å løpe litt på den fine veien vår og nå har nanden dratt med oss en stor sekk med mat og masse knask. Og gjett hvem som gleder seg masse til å nyte de lekre bitene.

Da har jeg faktisk ikke tid til å skrive mer for denne gang. Jeg har nemlig noe jeg må fortelle nanden min. Og det må skje veldig fort for det er fryktelig viktig.

Hilsen sulten slafsrador

Hei og hopp i snøkavet

Jeg fikk være rektorhund før jul og nå får jeg noen uker til som inventar på rektors kontor. Der ligger jeg og drømmer søtt om snødekte jorder, noen snille hender som tar på meg og en saftig kjøttbit.

Nanden mener jeg er en skikkelig masekropp innimellom. Feil igjen! Jeg er ingen masekropp, jeg er nemlig en kosekropp hvis noen skulle være i tvil om det.

Det er blitt masse snø der ute og når jeg prøver å hoppe over brøytekanten så sitter jeg plutselig fast og må streve masse for å komme løs. Nei, det er best å holde seg på veien nå.
Labbene mine er kjempetørre og inne sklir de i alle retninger. Når det er litt nysnø på veien er det greit å gå ute, men hvis snøen har pakka seg til er den ikke alltid like god å gå på. Sokker liker jeg ikke å ha på. De er skikkelig vemmelige og jeg gjør alt for å bli kvitt dem så nå har nanden min gitt opp. Ho prøver å smøre labbene mine, men det er ekkelt det også. Det ho bruker nå smaker ikke noe godt, så jeg gidder ikke å prøve å få det vekk, men fytti æsj for noe griseri da. Ho smører ikke så mye med den for ho er redd det skal bli enda verre, så ho prøver stadig å finne andre løsninger.

Nå får jeg noe oljeklabb i maten min igjen, men det tar noen uker før vi ser om det fungerer. Jeg klør ikke så mye etter at jeg har begynt å spise Olivers Lam. Vi prøvde en sekk med Eukanuba lam og ris for oldinger, men den blei det bare mer kløe og masse håravfall av. Nanden liker ikke at jeg bæsjer så mye, men har sagt at vi får fortsette med Olivers en stund til fordi det i hvert fall ikke gjør kløen verre. Nå er det forresten slutt på alt av hundekjeks og sånn. Jeg får bare tørka, reine kjøttprodukter, fisk og lever og sånn, og så en gulrotbit i ny og ne for å rense tannebissene.

Vinterhilsen fra sårbeint prærieulv

Godt nyttår:-)

Det har vært stille her på bloggen en god stund, men jeg kan med dette bekrefte at jeg lever i beste velgående. Det skjer så mye her så det er ikke så lett å få brukt skrivelabben. Det blei noen flere helgeutflukter i løpet av fjordårets tre siste måneder også. Noe nevnt, men enda et par Oslo-turer og en tur til Hurdal er nå for lengst blitt historie. Må jo bare fortelle litt om de utfluktene for det er ikke bare, bare å være med nanden på tur.

I starten av november var nanden min på punktnotekurs. Er ikke sikker på om sjøltilliten var på topp etter de tre dagene, men ho er kommet over det trur jeg. Så bar det rett til Kongsberg hvor vi prøvde oss på lydighetsprøve klasse 1 igjen. Jeg gjorde så godt jeg bare kunne, men de tobeinte lagde krøll for meg denne gangen. "Skam dere!" Dessuten var hinderet litt skummelt så det ville jeg helst gå pent forbi. Dommeren var kjempegrei og lot oss prøve igjen til jeg fikk det til, sånn at jeg ikke skulle tru at den oppgaven er umulig. Jeg hopper jo som en gal når vi trener, men denne dagen var det ikke så greit. Jeg fikk blå sløyfe igjen og vi er fornøyde med det.

Nanden sier at sida vi ikke har all verdens med muligheter til å dra på treninger og hundetreff må vi bare bruke de anledningene som byr seg til å få prøvd oss. Det viktigste er jo den treninga vi gjør i mellomtida. Det er den ho er mest opptatt av, men til våren håper vi på opprykk.

Jeg var påmeldt til utstillingsklasse også. Det har verken jeg eller de tobeinte noe erfaring med og sjøl om vi hadde trent på å stå pent i ro så var det helt umulig fordi jeg blei så opptatt av nanden at jeg sto helt feil hver gang dommeren så på meg. Da vi skulle fram til dommeren klarte jeg å stå stille og han fikk nok sett det han trengte for jeg fikk rød sløyfe og nanden trudde nesten ikke det var sant. Ho hadde forventa at vi kom til å forlate ringen med beskjed om at jeg ikke kunne premieres. KIP heter det visst, og er kanskje så kjipt. Nanden min syntes ellers ikke at vi tok oss veldig pent ut. Ho hadde greid å få tak i ei lys bukse dagen før, men ellers så det ikke så bra ut med utgåtte joggesko og ledsager i hummer og kanaristil. Svart retrieverhalsbånd til meg var heller ikke lett å få tak i, så vi måtte finne nødløsninger der også. Derfor stilte jeg i en tynn halvstrup og et smalt svart lærkobbel.

Et par helger seinere skulle jeg ledsage nanden min på reisen til Hurdalsenteret der et likemannsseminar sto på tapetet. Det skulle vise seg å bli litt av en tur. Det var kaldt denne morningen og vi fikk skyss til bussholdeplassen. Da nanden skulle lukke bildøra greide ho å klemme enden på bukreima på selen min i døra. Dermed var det ikke stort igjen av festeklipsen og selen hang og slang da vi løp for å komme oss på bussen som egentlig ikke hadde tenkt å stoppe for oss engang. Jeg prøvde å si til nanden at selen ikke var festa skikkelig, men ho bare stressa inn på bussen for den kunne vi jo ikke miste. På Kongsberg hadde NSB satt inn buss for tog på en del av strekningen inn til Oslo og nanden bestemte seg til slutt for at det ikke var aktuelt å sitte på en sånn trang buss som de bruker. Vi måtte jo uansett bytte til tog i Hokksund. Timeekspress blei vurdert, men taxi blei løsninga. Da kunne vi stikke innom førerhundskolen og få tak i ei ny bukreim i samme slengen. Vi hadde god tid så vi blei på førerhundskolen en stund. Så tok vi trikken inn til Oslo, men det var litt surr med holdeplassannonseringa på trikken, så vi sprang forvirra av da nanden skjønte at det var på høy tid å komme seg av før vi havna langt utafor sentrum igjen. Vi endte i et nesten folketomt høl av ei gate og de få vi møtte var det ikke lett å få kontakt med.

Etter lang tid og mye om og men kom en hyggelig mann bort og spurte om han kunne hjelpe. Da han ikke var så godt kjent fikk han tak i ei dame med god lokalkunnskap. I siste liten kom vi pesende ned på Oslo S etter en god byvandring under sterkt tidspress. Det tok da likevel sin tid før forsamlinga begynte å bevege seg mot bussen, så vi rakk å få igjen pusten. Resten av helga blei fin for oss begge og turen hjem gikk også bra.

I starten av desember var vi på datakurs igjen og den ene natta delte vi rom med Valentino, en søt goldengutt, og tobeintingen hans. De er et herlig par, men jeg måtte bare fortelle han at skinnfellen var min og at den er så liten at den bare har plass til ei lita labbetusse. Den er slett ikke beregna for unge herremenn av hans størrelse som dessuten ikke er helt tørr bak øra enda. Jeg var likevel ganske grei og delte vannskåla mi med han, for jeg drikker menlig lite vann utenom måltidene. Da må jeg i så fall ha en veldig god grunn. En ting jeg fortsatt ikke skjønner er hvorfor nanden lot han gå på min plass ved hennes venstre fot da han skulle ut å tisse. Jeg fikk jo gå løs, men plassen min var opptatt og det syntes jeg var litt dumt. Valentino er en særdeles hyggelig og kjekk kar og jeg var jo glad jeg fikk være med, for ellers ville jeg nok gitt klart uttrykk for at min tobeinte hadde svikta meg på det groveste.

Da vi skulle reise hjem igjen med nandens tunge sekk hadde vi også god tid så ho bestemte at vi kunne myse litt rundt på Olso City, men først måtte vi fikse midlertidig omplassering av den elefantastisk tunge sekken. Jammen greide vi de også. Vi fant en stor, ledig oppbevaringsboks og fikk pikkpakket i sikkerhet før vi labba en tur rundt omkring for å snuse opp ymse nødvendigheter.

Før jul rakk vi også en bytur med vår trofaste tobeinte følgesvenn. Vi rota oss bort i Oslos gater fordi kartet ikke stemte. Ehem. Eller var det kartleseren. Butikken fant vi ikke, så vi ga oss et kvarter før stengetid.

Vi var på Sandivka storsenter også. En stooor opplevelse for både to og firbeinte. Det var i hvertfall masse travle mennesker å passe nanden for, men vi tok noen lange, gode pauser og rømte inn i noen rolige butikker innimellom, så da blei det ikke så intenst.

Jula har vært ganske fredelig og nanden har brukt masse ekstra tid på meg. Jeg fikk nytt teppe til jul. og så en tauball og litt tyggetng. Vi har vært heldige med snøen også, så jeg har kosa meg masse ute i alt det hvite den siste måneden. Nå håper jeg bare at nanden ikke blir gal av alle de lesegreiene og knottinga på datamaskina sånn at vi kan få et nytt fint år sammen.

Da vil jeg ønske alle et godt nytt år!

Nyttårshopp-og-spretthilsen fra Ariell