Dagen i dag fikk en brå start. Plutselig spratt nanden min ut av senga og begynte å mase rundt. Jeg fikk noe som skulle ligne froksot, mens ho fortsatte videre inn på badet. Litt etter kom ho ut igjen påkledd og våt i håret med kurs for ytterdøra. Det var så vidt ho rakk å få på seg skoene på vei ut. Jeg fikk lov å vase litt rundt å gjøre mine ærend før jeg like villig som alltid tredde hue inn i den hvite (ehm, gråbrunspraglete) tingesten som kalles sele og skal være mitt arbeidstøy.Nanden sier at det er godt jeg ikke speiler meg med sele på for det ville ikke speilet hatt godt av. Ho var forresten fornøyd med arbeidstempoet. Det gikk jevnt og ganske fort framover og vi rakk så vidt bussen også, takket være meg.
Nei da. Det er ikke så veldig synd på meg. Nanden lagde ikke noe bråk, vi måtte bare forte oss litt og jeg fikk hvile på kontoret til øvrigheta. Der lå jeg og snorka og dura et par timer.
Nå ringer telefonen. Åhh! Jippi! Vi skal ut. Nanden min fikk det travelt igjen. Hva skjer nå da tru?
Nå er jeg tilbake og jeg har en veldig god nyhet. Vi måtte nemlig ut å løpe litt på den fine veien vår og nå har nanden dratt med oss en stor sekk med mat og masse knask. Og gjett hvem som gleder seg masse til å nyte de lekre bitene.
Da har jeg faktisk ikke tid til å skrive mer for denne gang. Jeg har nemlig noe jeg må fortelle nanden min. Og det må skje veldig fort for det er fryktelig viktig.
Hilsen sulten slafsrador
Høsten kommer stormende
I slutten av september begynte det brått å bli litt høstlig, og nå er høsten over oss for fullt. Høsten er en fargerik årstid på så mange vis. Bloggen er nå så smått under oppdatering igjen og det ligger en del innlegg som venter på sin tur til å slippe til. Vi ønsker alle en fin høst!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar