Labradortispa Stifinnerens Ariell ble født på Norges blindeforbunds førerhundskole 20.08.2001. Den vesle bølla har blitt godt voksen dame og ble tatt ut av tjeneste som førerhund våren 2011. Hun er stadig full av livsglede og sprell, til stor fornøyelse for sine tobeinte venner. Dette er den ville og gale Vofs med nysgjerrig snute og propell bak. En herlig, liten hund som smiler med hele seg, og selv som pensjonist fryder seg over å få hjelpe til.

Ariell har fungert som studenthund i nesten sju år, noe som innebærer en del reising, men helt fram til hun ble pensjonert i en alder av ni og et halvt år har hun tatt fatt på sine oppgaver med en iver og arbeidslyst som andre bare kan misunne henne. Det er definitivt ikke uten grunn frøkna har fått klengenavnet "Duracell".

Pensjonisttilværelsen tilbringer Ariell fortrinnsvis hos nandens foreldre, men hun er stadig å finne som celeber gjest på prærien.

Våren 2011 kom Apollo inn i nandens liv som hennes nye firbeinte ledsager. Han er en gul labradorhann som i likhet med Ariell har et utseende som vekker manges oppmerksomhet. Det er ikke få beundrende blikk denne karen møter i løpet av en aktiv arbeidsdag.

Apollo ble født 10. april 2009 og fikk sin førerhundutdannelse ved Lions førerhundskole. Han er en rolig og medgjørlig liten herremann, men samtidig en uttrykksfull hund med mye personlighet. Det er ingen spøk å være utvalgt til og overta Ariell sine arbeidsoppgaver, men den gylne karen ble raskt nandens gullgutt, og høster mye ros for sin gode innsats. Som studenthund er han ett funn da han kan forholde seg i ro lenge av gangen, men ikke så ofte durer i vei inn i drømmeland.

Han går gjerne under kallenavn som "lille pudding" "polkagrisen" og "Smørrbukk," så det kan ikke herske noen som helst tvil om at dette er en virkelig sukkerklump. Han er rett og slett til å spise opp med sine karamell -og fløtefargede sjatteringer, toppet med nydelige ører i lys sjokoladebrunt.

Høsten kommer stormende

Høsten kommer stormende
I slutten av september begynte det brått å bli litt høstlig, og nå er høsten over oss for fullt. Høsten er en fargerik årstid på så mange vis. Bloggen er nå så smått under oppdatering igjen og det ligger en del innlegg som venter på sin tur til å slippe til. Vi ønsker alle en fin høst!

fredag 1. februar 2008

Hei der ute i vinterkulda!

Voff så kaldt det blei da gitt! Det er jo nesten så en fryser labbene av seg jo. Enda godt jeg har vinterpelsen min. Den beskytter i hvertfall resten av kroppen. Jeg får beholde håret mellom tredeputene siden det gir litt beskyttelse.

I dag morges hadde nanden min til og med problemer med å få opp ytterdøra da vi skulle ut. Sånne gamle dører tåler ikke å bli dratt så hardt i heller, så ho prøvde jo å være litt forsiktig. Vi kom da ut.

Det er ganske rolig for tida. Bare de vanlige rusleturene til hestene og til bussen når nanden skal prøve å lære de bråkebøttene noe. Jeg trur ho synes det er ganske vanskelig for ofte sukker ho og rister oppgitt på hue. "Sånn var det ikke da jeg gikk på skolen," sier ho og da synes jeg nesten at jeg må legge en trøstende labb på kneet hennes og fortelle henne at jeg i hvert fall ikke er noen sånn bråkmaker og gjerne vil ha litt oppmerksomhet. Dessuten har jeg blitt degradert fra rektorhund til dohund på onsdagene. Det er fredelig nok på den handicapdoen da, men jeg blir veldig glad når nanden stikker innom for å spørre om jeg trenger å vannes eller luftes. Ho er innom ganske ofte og vanligvis sier jeg bare at jeg trenger en snill og god hånd som kan kose litt med meg, og da får jeg det for en liten stund.

En bytur i forrige uke var absolutt nødvendig mente nanden, men uff for et treeegt menneske da. Ho sitter godt når ho først har satt seg ned et sted. Jeg traff noen flere firbeinte kollegaer da, men ellers skjedde det ikke så mye spennende bortsett fra et par små snuseturer i Josefineparken. Nanden rakk absolutt ikke å gjøre alt ho hadde tenkt og fikk så dårlig tid at ho måtte krysse de korte fingra sine i et intenst håp om at ikke NSB hadde noe tull på gang akkurat den kvelden. Sånn er det når alt skal skje i siste lita, lille nandefø

Nei nå vil jeg ha mat. Det får da være grenser for hvor lenge de tobeinte skal få sulte en stakkars liten labrador.

Hilsen lille meg

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Abonner på: Legg inn kommentarer (Atom)