Labradortispa Stifinnerens Ariell ble født på Norges blindeforbunds førerhundskole 20.08.2001. Den vesle bølla har blitt godt voksen dame og ble tatt ut av tjeneste som førerhund våren 2011. Hun er stadig full av livsglede og sprell, til stor fornøyelse for sine tobeinte venner. Dette er den ville og gale Vofs med nysgjerrig snute og propell bak. En herlig, liten hund som smiler med hele seg, og selv som pensjonist fryder seg over å få hjelpe til.

Ariell har fungert som studenthund i nesten sju år, noe som innebærer en del reising, men helt fram til hun ble pensjonert i en alder av ni og et halvt år har hun tatt fatt på sine oppgaver med en iver og arbeidslyst som andre bare kan misunne henne. Det er definitivt ikke uten grunn frøkna har fått klengenavnet "Duracell".

Pensjonisttilværelsen tilbringer Ariell fortrinnsvis hos nandens foreldre, men hun er stadig å finne som celeber gjest på prærien.

Våren 2011 kom Apollo inn i nandens liv som hennes nye firbeinte ledsager. Han er en gul labradorhann som i likhet med Ariell har et utseende som vekker manges oppmerksomhet. Det er ikke få beundrende blikk denne karen møter i løpet av en aktiv arbeidsdag.

Apollo ble født 10. april 2009 og fikk sin førerhundutdannelse ved Lions førerhundskole. Han er en rolig og medgjørlig liten herremann, men samtidig en uttrykksfull hund med mye personlighet. Det er ingen spøk å være utvalgt til og overta Ariell sine arbeidsoppgaver, men den gylne karen ble raskt nandens gullgutt, og høster mye ros for sin gode innsats. Som studenthund er han ett funn da han kan forholde seg i ro lenge av gangen, men ikke så ofte durer i vei inn i drømmeland.

Han går gjerne under kallenavn som "lille pudding" "polkagrisen" og "Smørrbukk," så det kan ikke herske noen som helst tvil om at dette er en virkelig sukkerklump. Han er rett og slett til å spise opp med sine karamell -og fløtefargede sjatteringer, toppet med nydelige ører i lys sjokoladebrunt.


Høsten kommer stormende

Høsten kommer stormende
I slutten av september begynte det brått å bli litt høstlig, og nå er høsten over oss for fullt. Høsten er en fargerik årstid på så mange vis. Bloggen er nå så smått under oppdatering igjen og det ligger en del innlegg som venter på sin tur til å slippe til. Vi ønsker alle en fin høst!

torsdag 21. februar 2008

Det har skjedd noe stort

Tidligere denne uka var vi på en liten utflukt igjen. Vi hadde med oss tobeint avløser for meg, bare sånn for sikkerhets skyld. Nanden er jo ikke lettest å passe på. Turen gikk innom mitt opphavssted, førerhundskolen. Der var det ganske stille og rolig. Sist vi var innom var det fordi nanden greide å ødelegge klipsen på bukgjorden på selen min. Denne gangen var visst ikke ei ny reim nok. Nå er hele selen ny! Det er litt uvant ennå og nanden smører og smører for å få den litt mykere. Den er nemlig kjempestiv og ho sier det er fordi den er knusktørr, slik nytt lær pleier å være. Derfor må den stelles skikkelig fra starten av slik at den blir god å gå med for meg også.

Det har skjedd noe rart etter at vi begynte å bruke den selen. Jeg greier ikke å snike med meg noe småsnacks uten at jeg blir ferska. Jeg synes jo det er litt synd, men nanden er svært så fornøyd. Det er fint at den nye selen gjør det bedre for oss å gå ned trapper. Ingen henging i selen ned trappa og ingen skummel bøyle som kommer farende over hodet mitt hvis min tobeinte må slippe den. Nå kan jeg faktisk føre nanden min pent ned ei hel trapp uten noe pes og det er fint. Selen klemmer heller ikke bogspissene mine, slik gamleselen gjør, så det blir lettere og mer behagelig å gå. Nanden min synes også det er bra at den er dobbeltsydd for da strekker den seg ikke så lett, men det var det med stivheten da. Det tar litt lengre tid før den blir myk. Derfor får selen min massasje med noe kliss som lukter litt rart.

Nanden har kjøpt ny gummikarde og den lukter også litt merkelig. Det gjør ikke så mye for det er kjempedeilig å bli gnikket og massert med den. Da detter det av masse hår også og så slipper jeg å klø sjøl. Nei forresten. Det hender jeg må hjelpe til litt, bare fordi det er så fryktelig godt. Nanden ler av meg når jeg står og gynger med en labb i været og liksomklør meg.

Labbene mine har det fortsatt ikke bra og nå er det snart slutt på maten fra Olivers. De som selger den skal visst begynne å selge et annet för, så nå lurer nanden på hva vi skal bytte til. Det er visst ikke så lett å finne et annet for som inneholder så mye kjøtt og samtidig passer til en lettföra labbis, men ho har lova meg at jeg fortsatt skal få ordentlig mat og kanskje litt annet enn bare tørrför en stund framover.

Hilsen Ariell som er rein og fin i tøyet

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar