En merkedag

Nanden er ikke i kjempeform, men har i det minste gjort sine plikter. Ho hadde egentlig litt flere planer, men det ser ikke ut til at de blir satt ut i livet.

Nanden er den som holder styr på klokke og kalender her i huse. I dag er det virkelig en merkedag, for 23. mars for fire år tilbake fikk vi vår godkjenning og dermed var vårt videre samarbeid sikra. Det er jeg glad for.

Slike godkjenninger er forresten skumle greier. Tre av fem ekvipasjer blei godkjent den dagen. En ekvipasje fikk gå opp til ny godkjenning dagen etter og den siste kursdeltakeren måtte reise hjem uten hund fordi han ikke var frisk nok. Han fikk seinere trening og godkjening på hjemstedet.

Nanden sier at ingen av de to sistnevnte hundene er i tjeneste lenger. Den ene blei familiehund fordi brukeren fikk flere helseproblemer og hunden ikke kunne retrenes flere ganger. Den andre hunden døde av hjerteproblemer. Det var den hunden nanden kanskje ville fått om ho ikke hadde fått meg. Ho blir kjempetrist når ho tenker på at han ikke fikk bli eldre enn sine fem år. Han var jo sånn en herlig og dyktig labbetass og fikk jobbe for ei kjempekoselig eldre dame.

Nanden er litt bekymra over at det er så mange førerhunder som tas ut av tjeneste kort tid etter utlevering, så ho er veldig glad for at jeg fortsatt fungerer bra, liker jobben min og er ved god helse. Ho gjør alt ho kan for at det skal fortsette slik. Jeg er jo ingen ungdom lenger, men jeg prøver jo stadig å berolige henne med at jeg langt i fra er noen olding sjøl om jeg begynner å bli hvit i skjegget. Ho ler av meg og sier at jeg er ei sprek godt voksen dame med mange barnslige påfunn, men ho syntes tida går så alltfor fort og er stadig redd for at det skal skje noe med meg. Det er fint å være til både nytte og glede for nanden min og jeg får ofte høre at ho ikke skjønner hvordan ho skulle greid seg uten meg nå som det skjer så mye og ho ikke bare kan gå på de stedene ho er veldig godt kjent.

Så jeg er glad og lykkelig for at jeg er her hos nanden min. Kanskje det vanker en ekstra godbit i dag også. Fire år i tjeneste som førerhund er da verdt såpass, eller hva?
Nanden har skribla noen ord om den første tida vi hadde sammen, både på førerhundskolen og etter at jeg flytta hjem til henne. Vil du vite mer ligger en link nesten helt øverst på denne sida.

Jeg er også veldig glad for den nye selen vår. Den er blitt stelt pent med fra første dag så den er mjukk og god å ha på og ser fortsatt ganske pen ut. Dessuten slipper jeg å drukne i den og så klemmer den ikke slik på skuldrene mine heller. Vi har fått gått den inn også, så den er sitter fint på meg nå. Førerhundselen er som skoene til de tobeinte. Den må brukes litt før den blir ordentlig god. Med godt selestell går det fortere sier nanden. Dessuten blir læret mer holdbart når det holdes rent og får massasje med litt fett og denne selen trenger det visst mer enn noen annen. Her i huset brukes det labbefett på selen også. Jeg kjenner det på lukta, men det gjør ikke så mye om det lukter litt julemat bare selen er rein og behagelig å ha på.

Nei nå må jeg prøve å få litt liv i den tobeinte skrotten, så da får jeg avslutte dagens beretning.

Hilsen ei tjenestevillig labbetusse som alltid er beredt for en labbetur.