En begivenhetsrik helg

Da har vi kommet oss hjem etter en krevende helg. Nye steder med masse to -og firbeinte er alltid spennende, så jeg fikk god tid til å se meg rundt før vi skulle ut av trengselen og kaoset og inn på en sånn plass hvor det nesten ikke er noen tobeinte en gang.

På lørdag måtte vi vente ganske lenge før vi fikk komme inn. Nanden min pleier alltid å bli litt smårar på sånne steder. Det synes jeg er litt merkelig, men jeg prøver jo å oppføre meg helt vanlig. Det er ikke helt enkelt når de andre to stabber av gårde på stive bein og ser fullstendig forvirra ut. I all min høflighet reiste jeg meg for å hilse på dommeren da han håndhilste på nanden. Ho lærte fort at med så mye støy må stemmen heves en hel del, så jeg fikk tydeligere kommandoer etter dette. Så lenge jeg slipper å ligge oppå noen synes jeg det er helt greit å ligge på rekke sammen med andre hunder. Det er også ganske fint å få labbe ved nanden sin venstre side, men ho vil egentlig at jeg skal gå enda litt lenger fram. Jeg imponerte dommeren til å gi oss en tier på innkallinga. Greide også stå og dekkøvelsene bra.

Til slutt var det tid for plankehinderet. Jeg liker jo godt å hoppe, men synes det er litt skummelt med hinderet i lydighetsringen. Når det er hallstevne bruker de også matte under hinderet, og det er uvant. Nanden sier det er for at det skal være tryggere for oss å hoppe. Det er lett å skli eller overbelaste beina på det glatte, harde golvet. Jeg tassa fram til hinderet for å sjekke det ut, men fant ut at det ikke var så lurt å hoppe over, så jeg gikk pent rundt i stedet. Vi fikk blå sløyfe og nanden sa jeg var veldig flink og var ikke sur for at jeg ikke ville hoppe. Ho var bare litt bekymra for det er andre gang jeg gjør sånn under en lydighetsprøve. Ho mener jeg er blitt litt skremt etter klatreturen over hinderet første gangen og at jeg skjønner altfor godt når det er trening og når det er alvor.

På lørdagskvelden var vi på hytta og hadde en dødsbra hinderøkt. Det var kjempemoro og jeg ville egentlig bare hoppe og hoppe sjøl om nanden sa at det var mer enn nok. Vi gikk ny lydighetsprøve på søndag og hadde startnummer to, så vi trengte ikke vente så lenge før vi fikk komme inn i ringen. Jeg lot være å hilse på dommeren denne gangen, satt bare der og lot han se på tennene mine. Han syntes jeg var flink og ga meg toppkarakter. Da vi skulle ligge fint på rekke, mens de tobeinte gikk litt vekk, fant jeg ut at jeg like godt kunne ta en hvil, så jeg la meg godt til rette. Jeg lå stille til jeg fikk beskjed om å sette meg, så vi fikk en god karakter likevel. Som dagen før gikk de andre øvelsene også ganske bra og til slutt hoppa jeg over hinderet. Nanden måtte hyle av glede, enda det ikke er lov. Det ga oss masse trekk i karakteren, men ho syntes ikke det gjorde så mye og var bare kjempeglad for at jeg hadde utført øvelsen. Mitt tobeinte reisefølge greide ikke å lande på flere timer.

Premieutdelinga var spennende. Vi kom på 5..plass av nesten 30 deltakere og jeg fikk en pose godbiter. Vi fikk rød sløyfe også og nanden sier at det betyr at vi har lov til å starte i klasse to. Der er det enda strengere og noen nye øvelser også. Vi har allerede trent på noen av dem og så er jeg god i et par av øvelsene fra før av fordi jeg lærte dem da jeg var på førerhundskolen for å lære å bli førerhund. Det er moro å trene lydighet sammen med nanden. Ho blir så glad når jeg får det til. Hvis jeg ikke får det til så prøver vi litt til, så går det nesten alltid bra.

Noen ganger hjelper det godt å sove litt på det også. Nanden sier ho er veldig fornøyd med meg og trur ikke ho noen gang vil få noen annen hund som er så god til så mye. Det er jo viktigst at jeg jobber godt når jeg er i sele, men de tobeinte sier at jeg fungerer bedre i sele også når vi kan holde på med litt andre ting. Da jeg trives så godt med lydighetsøvelsene og er ganske flink, synes nanden det er fint å trene til lydighetsprøver. Klare mål gjør det lettere å trene systematisk, sier ho.

Hilsen lydig labbetusse som slapper av etter en strevsom, men fin helg