Et merksnodig fenomen

Her i huset har vi et snodig slags møbel. Det ligner mistenkelig på en sånn standard hundeseng i plast, en sånn med høy kant rundt og på ene sida en lavere krypekant for smårollinger og gamlinger. Den flytta inn omtrent samtidig med meg, men jeg har jo ordentlig hundeseng og denne rosa tingesten er ikke mye behagelig å ligge i. Ikke er den pen heller og så tar den masse plass. Jeg legger meg bare der når jeg får beskjed om det og slipper heldigivs å ligge der særlig lenge. Noen ganger mener nanden at jeg har lagt meg helt feil og da må jeg ut av senga for å legge meg på nytt. For et pes.

Så er det den høye damestemma da. Dama har jeg aldri sett, men noen ganger sier ho "feil" og da må jeg legge meg igjen. Nanden sier at jeg da enten har vært urolig eller reist meg for tidlig og må legge meg pent ned og vente helt til den fæle dama sier "gå av vekten". Etter en stund sier ho noe mer og nanden rister på hue og sier at kjerringa ljuger. Ttrekk fra en kilo så blir det mer riktig. Det skumle med den er at den jo kan fortelle nanden noe om det er grunn til matrasjonering, sjøl når ho har sett bort fra den ekstra kiloen. Ho har sagt at så lenge det er så langt til veterinær som er utstyrt med noe så simpelt som ei vekt, så forblir den ufyselige, bråkete senga her. Nå er jeg visst blitt tung nok og trenger ikke legge på meg mer. Det betyr vel at jeg i hvertfall ikke får mer mat, kanskje heller en smule mindre. Ja, ja. Jeg får spe på med litt gress da.

Gresselig grønn hilsen fra Ariell