Hjemme igjen

Det blir mye reising for tida og jeg er blitt vant til mange ulike oppholdssteder, alt fra buss til togstasjon, kjøpesenter, ulike klasserom og forelesningssaler, kontorer osv osv. På frredagene får jeg ligge og dorme i en krok på det lille rommet mens nanden viser sine ferdigheter i matlaging. Apropos mat får jeg ofte med niste på de lengste dagsturene våre. Da har vi med mat som ikke trenger bløting. Jeg får gjerne det når jeg kommer hjem også, slik at jeg skal slippe å vente så lenge på maten når vi er seint hjemme og er trøtte og slitne begge to. Det er godt å komme hjem til maten og Biaen, men jeg har det alle tiders på tur med lammeskinnet mitt også.

Nanden har vært litt bekymra for at det kan bli for mye reising for meg, men synes jeg tar det pent. Jeg er jo fornøyd bare jeg kan få være med. Dessuten er det mye spennende å følge med på. Det er litt lettere å jobbe når en ferdes ofte på de samme stedene og nanden sier jeg er veldig målretta når vi går. Jeg skjønner fort hvor vi skal. Etter en lang busstur til skola må som oftest nanden tømme tanken og jeg må vannes, så da går jeg dit hvor vi pleier å gjøre sånt.
Vann får jeg ofte i en liten reisevannskål av tøy. Imsdalvann er best synes jeg da, men jeg er blitt flinkere til å drikke litt av og til og har innsett at vannet på Notodden ikke er så verst.

Nanden sier ho er veldig glad for å se at jeg greier å slapper så godt av både på bussen, på skola og under all ventinga rundt forbi. Ho sier jeg har forandra meg mye på det området og minnes første gang vi bussa nedover dalen. Da satt vi rett bak sjåføren og jeg satt og nistirra ut gjennom vinduet i døra under nesten hele den to timer lange turen. Den neste turen måtte jeg si i fra at jeg ikke likte mannen som satt et stykke foran oss. Han oppførte seg veldig rart og nanden sa han hadde drikki sinnabrus. Han var med fra Veggli til Kongsberg og jeg syntes det var så ekkelt at jeg bare måtte småmurre litt hele veien. Nanden håpa det ikke var flere enn ho som la merke til min ublide sinnsstemning der under setet.

Jeg har kjørt mye buss de åra jeg har vært førerhund for nanden og nå er bussen nesten blitt vårt andre hjem. Jeg er blitt vant til alle de rare og bråkete to -og firbeinte som er med og gidder ikke bry meg så mye lenger. Da er det bedre å krølle seg sammen på sauefellen og fordrive tida med slumring. Det er jo ikke stort jeg kan gjøre på en buss uansett. Innimellom legger jeg mitt tunge, kloke hue i fanget til nanden min. Da får jeg litt klapp og kos før vi begge slumrer videre, mens bussen ruller oss stadig nærmere målet.

Vi var i dyrebutikken i dag. Det er to stykker på Kongsberg, men vi var i den lille, trange som selger Hills og Bia. Nanden har begynt å se etter madrass jeg kan ha på skola. Jeg har det helt greit med skinnfellen min, men ho vil være sikker på at jeg ligger godt når vi er der så mye. Nanden sier vi får okkupere et skap til så vi kan ha mine ting der, så får kjøkkenhjelpemidlene ha det andre skapet i fred. Det er visst fortsatt en del ledige skap, så ho mener det bør gå helt fint. En liten biamadrass kan dessuten krølles og stappes litt. Så kan jeg få den som ekstra polstring hjemme i senga mi, når den ikke trenger være med og studere mer.

Nei nå blei jeg sliten av å skrive så mye. Nå skal vi bysse lalle og så står det husvask og studiearbeid på planen til nanden når jeg greier å få ho opp igjen av senga langt utpå dagen en gang.

Natti, natti!

Stooor nattakos fra Ariell