Ei hektisk uke

Etter to røredager som både var kalde og litt forvirrende for både to og firbeinte rulla vi til Notodden på onsdag. Nanden var også på skola på torsdag og fredag så vi overnatta to netter på Kongsberg.
Torsdagsmorningen møtte vi en opplagt og morgenfrisk gladgutt da jeg skulle hjelpe nanden med å komme trygt til auditoriet. Den kjekke tassen som faktisk begynner å bli stor kar hadde var i tjeneste som reinholdsarbeider og kom feiende med vaskesaker og det hele. Han måtte jo bort å hilse på oss og det måtte skje fort om han skulle rekke det før vi forsvant. Nanden måtte le av det viltre vesnet som kom stormende og jeg måtte stille meg foran ho for å holde oversikten. Jeg må jo passe på litt. Nå veit jeg jo at han ikke er farlig, men nanden er litt bekymra over at jeg ofte virker veldig usikker nå vi går forbi andre firfotinger. Når ho oppdager det i tide pleier ho å prate masse med meg. Da er det litt lettere, men jeg drar gjerne på litt ekstra når vi kommer forbi for mange av dem er litt skumle nemlig. Så må jeg jo riste av meg ubehaget før vi kan gå videre. Kommer de for nær meg er det kjempeekkelt og jeg greier ikke la være å si i fra. Jeg liker ikke at fremmede tråkker på meg.

På onsdagen var vi hos veterinæren. Øret mitt er friskemeldt og det er ikke noe i veien med gåapparatet heller, så nanden kan trygt ha meg med litt rundt omrking, men jeg skal helst ikke frese rundt i timevis.

I dag har vi vært på lydighetssamling med mange andre hunder. Vi har vært medlem av hundeklubben her oppe i årevis, men har aldri vært særlig aktive. Det er ikke så lett i den lange, trange dalen vår. Mye ligger langt unna alfarvei og dessuten er det kollektive transporttilbudet semmert. Så skal det jo også passe for ledsageren, for det trenger jo nanden når jeg ikke skal være i sele og gjøre det jeg i min ungdom lærte på førerhundskolen.

I mars har jeg visstnok vært i tjeneste i fem år. Nanden sier tida har gått så fort og at ho ikke skjønner at det kan være så lenge sida ho begynte samtreninga med meg. Men kalenderen har sagt at det er sånn, så da er det vel det. Jeg bryr meg ikke noe om tida, men er stadig glade, livlige lille meg. Nanden sier jeg fortsatt er like barnslig sjøl om jeg er blitt ganske grå i skjegget. Det er fortsatt fint å være hunden til nanden min for jeg får jo være med på det meste og slipper å være så mye hjemme og passe huset uten henne. Det er nemlig kjipt, men nanden sier jeg er veldig flink for jeg ødelegger ingenting og ligger ikke i møbler og sånn. Det hender jeg får hvile middag på sofaen sammen med nanden, men en sofa uten en varm og god nandekropp å sove på er ikke noe stas, så da har jeg det like godt i senga mi.

Nei. nå er denne beretningen mer enn lang nok og jeg er trøtt og vil kosa meg på fellen foran den rødglødende vedovnen. Det er også veldig godt. Nanden sier det er like greit at ho har dårlig luktesans når jeg ligger der. Ho mener det må stinke grilla bikkje av meg sånn som jeg ligger der og steiker meg til det nesten ryker av pelsen min. Det er visst ikke noe rart at jeg er så knusktørr at det støver av meg, sies det.

Da takker jeg for nå og ønsker oss alle en fortreffelig lørdagskveld.
Lørdagskos fra Ariell som helt klart har fortjent noe ekstra i kveld