Vi har hatt noen dager med påskevær enda det visstnok er en stund til påske. Det er fint å være ute nå i den varme, gode sola, men det er ikke så godt å gå når sola har gått ned for kvelden og det fryser på. Da er det glatt og ekkelt mange steder. Dessuten er labbene mine litt ekstra tørre nå og det gjør jo ikke saken noe bedre.
Vi har visst et aldri så litej jubileum nå i mars. 1. mars 2004 gikk startskuddet for vårt samarbeid som altså har vart i hele 5 år. 23. mars er den store merkedagen for da blei vi godkjent sammen. Nanden håper jeg kommer til å ha helse og ork til å jobbe noen år til. Har om dagen telefonerte ho med en førerhundbruker som nå har fått sin tredje hund på seks år. Da blir nanden min litt ekstra bekymra og sier det er en viktig påminnelse om hvor uforutsigbart livet er og hvor brått ting kan ta en uventa og vanskelig vending. Jeg logrer bare vilt og prøver å trøste ho med at jeg jo bare er ei sprek labradorjente på sju år og slettes ikke har tenkt meg inn i pensjonistenes rekker på lang tid enda. Dyrlegen sier jeg skal bli fjorten minst så akkurat nå ser det i alle fall lyst og lovende ut. Det er forresten mange som ikke forstår at jeg er ei så voksen dame. Jeg holder meg visst godt utssendemessig også og nanden lurer på om jeg kanskje skal få stille i veteranklassen på novemberutstillinga i Kongsberghallen hvis ikke altfor mye endrer seg til det verre.
Nanden min er visst i planleggingsmodus og snart reiseklar igjen trur jeg, for veslesekken får stadig mer innhold. Det går ikke så fort, men det skjer stadig at ho svinser bortom den for å legger fra seg noen nødvendigheter. Det er i alle fall ikke snakk om mange dager på farten for da hadde nok fjellsekken kommet deisende ut av skapet. Det er alltid spennende å være på tur med nanden min og jeg blir litt rastløs når jeg skjønner at det skal skje noe. Jeg er egentlig klar til å dra med en gang jeg, men det er jo sjølsagt ikke det rare mennesket mitt. Utrolig så mye rart de tobeinte skal drasse på når de skal forlate huset for en liten stund. Men noen ting er jo viktig da. Maten min for eksempel. og så en flaske vann og noen ekstra godbiter. Og sist, men ikke minst, et suaeskinn så jeg kan reise noenlunde behagelig jeg også.
Det blir visst en travel måned både for meg og nanden med flere Oslo-turer, lydighetskurs og ei uke med mange ekstra skoledager.
Da er det bare å vente på at det skal skje noe mer.
Reiseklar hilsen fra Ariell
Høsten kommer stormende
I slutten av september begynte det brått å bli litt høstlig, og nå er høsten over oss for fullt. Høsten er en fargerik årstid på så mange vis. Bloggen er nå så smått under oppdatering igjen og det ligger en del innlegg som venter på sin tur til å slippe til. Vi ønsker alle en fin høst!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar