Labradortispa Stifinnerens Ariell ble født på Norges blindeforbunds førerhundskole 20.08.2001. Den vesle bølla har blitt godt voksen dame og ble tatt ut av tjeneste som førerhund våren 2011. Hun er stadig full av livsglede og sprell, til stor fornøyelse for sine tobeinte venner. Dette er den ville og gale Vofs med nysgjerrig snute og propell bak. En herlig, liten hund som smiler med hele seg, og selv som pensjonist fryder seg over å få hjelpe til.

Ariell har fungert som studenthund i nesten sju år, noe som innebærer en del reising, men helt fram til hun ble pensjonert i en alder av ni og et halvt år har hun tatt fatt på sine oppgaver med en iver og arbeidslyst som andre bare kan misunne henne. Det er definitivt ikke uten grunn frøkna har fått klengenavnet "Duracell".

Pensjonisttilværelsen tilbringer Ariell fortrinnsvis hos nandens foreldre, men hun er stadig å finne som celeber gjest på prærien.

Våren 2011 kom Apollo inn i nandens liv som hennes nye firbeinte ledsager. Han er en gul labradorhann som i likhet med Ariell har et utseende som vekker manges oppmerksomhet. Det er ikke få beundrende blikk denne karen møter i løpet av en aktiv arbeidsdag.

Apollo ble født 10. april 2009 og fikk sin førerhundutdannelse ved Lions førerhundskole. Han er en rolig og medgjørlig liten herremann, men samtidig en uttrykksfull hund med mye personlighet. Det er ingen spøk å være utvalgt til og overta Ariell sine arbeidsoppgaver, men den gylne karen ble raskt nandens gullgutt, og høster mye ros for sin gode innsats. Som studenthund er han ett funn da han kan forholde seg i ro lenge av gangen, men ikke så ofte durer i vei inn i drømmeland.

Han går gjerne under kallenavn som "lille pudding" "polkagrisen" og "Smørrbukk," så det kan ikke herske noen som helst tvil om at dette er en virkelig sukkerklump. Han er rett og slett til å spise opp med sine karamell -og fløtefargede sjatteringer, toppet med nydelige ører i lys sjokoladebrunt.


Høsten kommer stormende

Høsten kommer stormende
I slutten av september begynte det brått å bli litt høstlig, og nå er høsten over oss for fullt. Høsten er en fargerik årstid på så mange vis. Bloggen er nå så smått under oppdatering igjen og det ligger en del innlegg som venter på sin tur til å slippe til. Vi ønsker alle en fin høst!

lørdag 20. juni 2009

Hallu i luken...

Til tross for disse øyeproblemene som tydeligvis ikke har noen ende, er jeg i farta som aldri før. Etter at nanden fikk nytt datautstyr opp å gå og hadde slitt seg gjennom sine siste eksamner sto en ny utflukt på planen, så gaupamadrassen min har virkelig vært god å ha.

Vi har hatt noen fne dager på Toten. Nanden klager over at tigergarn ikke er særlig hudvennlig, men har lova meg å gjøre noe med planene om å sy nytt halsbånd til meg nå. Det jeg har liker vi jo godt begge to, men det er blitt for stort og nanden sier vi kan gå to i det :) Jeg fikk være med instruktøren på løstur om kveldene. Nanden liker ikke å gi slipp på meg når ho ikke har helt oversikt over omgivelsene, så da utnytta jeg mulighetene for en badetur i ei vanngrav i feltrittsløypa. Der boltra jeg meg blant diverse vegetabiler og annet grums sammen med to ekte badeender. Nanden holdt på å le seg skakk da min tobeinte turkompis forsøkte å beskrive synet av to ender og en svart labrador i et gjørmehøl. Som belønning for mine klissvåte og nåkså bedritne affærer fikk jeg lov å bade i en dam med reinere vann, samt en lang og god tørketur. Da vi kom tilbake til salmakerverkstedet og nanden fikk høre om mine krumspring, sa ho at ho skjønte at jeg hadde finni på noe spik, så lenge som vi hadde vært borte. Etter en litt oppgitt latter og en siste finpuss på en lærbeta, gikk vi opp til internatet for å finne håndkleet mitt, for jeg var fortsatt ganske våt. Mine gressende tendenser og hestlige egenskaper fikk også mye oppmerksomhet fra de andre syerskene, og min spesielle interesse for løvetann imponerte tydeligvis.

Nå er vi altså hjemme igjen. Etter gårsdagens kontroll hos veterinæren fikk vi i alle fall vite at øynene min ikke var blitt noe verre. Men de er heller ikke blitt bedre, så jeg skal fortsatt få øyedråper fire ganger om dagen og må ha tablett både morgen og kveld. Nanden skryter av meg og sier jeg er råflink. Jeg greier å holde meg i ro sjøl om jeg ikke liker den dryppinga. Så er ho glad for at det ikke er blitt enda verre, men bekymra fordi det ikke finnes noen klar årsak. Veterinæren sier at tilstanden er sjelden og årsaken av og til er veldig uklar, men at det ofte skyldes forstyrrelser i imunforsvaret. Jeg er blitt sjekka fra toppp til tå, og alt unntatt gluggene er helt i orden. Ja, til og med ørene mine er helt friske.

Nå sier nanden at det er medisineringstid, så da får jeg avslutte dagens beretning.

Regnvåt sommerkveldshilsen fra Ariell

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar