Jeg og nanden i innendørs hinderbane
Og en tur ut i det grønne.
Fellesdekk på lang, lang rekke. Rundt 40 stykker til sammen
Bare å smøre seg med tålmodighet. Noen tar seg en høneblund imens.
Og vi venter enda litt til...Da er vi hjemme etter ei uke på farten. Både Holmestrand og Oslo, samt noen hunderike dager i Hurdal sto på reiseplanen. En plan som for øvrig blei utvida med to dagers ekstra farting mellom Oslo og Holmestrand, med innlagt Kongsbergtur for å ta i mot mer mat og medisiner til meg, trygt brakt nedover den lange dalen av et av nandens mange snille søskenbarn.
Sammen med vårt tobeinte reisefølge har vi spasert rundt på universitetet i Oslo, og i dag var jeg og nanden på frifot der oppe. En seksfota prestasjon nanden var veldig fornøyd med. Så måtte vi trikke til Sporveisgata en kjapp tur. Der fikk jeg også servert lunsjen min. Høydepunktet var nok likevel det gledelige gjensynet med treneren min. Sjøl nå, etter fem år, er det fortsatt like stas og kroppen min blir så rar og sprelsk. Den blir vill og gal og hodet bobler over av gjensynsglede. Nanden må i all hast ta av meg seletøyet, fullt vitende om at det er dødfødt å forsøke og gjenvinne kontrollen. Jeg må rett og slett bare få gjøre meg ferdig med hilsing og kosing. Jeg kan nemlig være langsint hvis noen motsetter seg min vilje i slike situasjoner og har faktisk prestert å furte ei hel helg over mine høyt ansette, men akk så håpløse tobeinte som viser null forståelse for at de ikke skal ha andre hunder enn meg.
Dagene i Hurdal har vært spennende, men på ingen måte utmattende. I følge nanden har jeg vært en god og stabil ledsager under hele kurset. Både jeg og kjeppen har fått litt avlastning disse dagene. I likhet med nanden er jeg glad for at vi slapp å dele på knotteriet mitt, for denne gangen har ho ikke lidd noen nød. Ho fikk til og med mer tid til meg når ho slapp å vente så mye. Onsdag fikk jeg vaska ulla. Det misliker jeg virkelig, men inn i hundedusjen måtte jeg. Denne gangen var de jo to om jobben, så det var ikke mulig å slippe unna.
Torsdag var vi på Gardermoen og det blei trang og mye venting, men vi var begge veldig fornøyde med runden vi gikk. Dette var et helt ukjent sted for oss, så nanden hadde ikke annet å stole på enn at jeg gjorde jobben min, og vi gikk begge lykkelig logrende tilbake til Medemas trange spiserom. Fredag var vi på tur med Skibladner. Jeg var blant heldighundene som slapp å bli igjen på et kjedelig rom i Hurdal. Værgudene var ekstremt gavmilde denne dagen så vi fikk kose oss masse ute på dekk. Det er blitt mye båtkjøring på meg i sommer, men dette fartøyet var mye mindre og helt annerledes enn de store bilfergene. Litt trangt om plassen og nye utfordringer blei det, men det gikk veldig bra. Dessuten hadde vi jo reserveførerhunden vår.
Lørdag var en rolig dag på senteret med et par turer i en utendørs labyrint, samt en tur i hinderløype på skogssti og litt lydighetstrening. Den siste labyrintturen var nanden særdeles fornøyd med. Vi fikk nemlig gå med en garva førerhundtrener som var veldig god på å gi tilbakemeldinger. Nanden brukte den muligheten maksimalt og gjorde det veldig greit for meg å jobbe. Denne nokså utfordrende labbeturen rundt senteret gjorde visst inntrykk på treneren også, så vi fikk mye skryt etter turen. Under kveldssosialiseringen lørdag kveld blei nanden helt målløs av overraskelse da ho blei utropt som en av de tre nominerte til ”beste ekvipasje”. Riktig nok blei det med det, men premien var et gavekort på et fôrmerke som jeg uansett ikke får bruke, så den kom nok til sin rett hos den lykkelige vinner. Dessuten vokste nanden flere meter bare på begrunnelsen for nominasjonen, så det holder i lange baner tenker jeg. Ho bør ikke bli for høy på pæra heller. Likevel er det jo fint å vite at vi fortsatt jobber godt sammen og jeg kan være trygg på at min tobeinte raritet har greid å holde ved like noe av det ho lærte da vi gikk våre første seleturer sammen for drøyt fem år sida.
Søndag var det laaaang fellesdekk som gikk bra helt til vi skulle sitte opp og en hund kom løpende. Den blei litt vel nærgående, så jeg måtte forlate plassen min av sikkerhetshensyn. Der er ikke nanden helt enig, men det får bare være. Etterpå gikk vi innelabyrint, også den med mange slags hindringer og rariteter på to og fire bein. Nok en gang overbeviste jeg nanden min om at det kan være nokså ryddig og greit opp i skallen min, til tross for at det ikke alltid ser slik ut.
Nei. Det har blei både mye og langt. Skal heller fortelle mer seinere.
Nattakos fra Ariell
Sammen med vårt tobeinte reisefølge har vi spasert rundt på universitetet i Oslo, og i dag var jeg og nanden på frifot der oppe. En seksfota prestasjon nanden var veldig fornøyd med. Så måtte vi trikke til Sporveisgata en kjapp tur. Der fikk jeg også servert lunsjen min. Høydepunktet var nok likevel det gledelige gjensynet med treneren min. Sjøl nå, etter fem år, er det fortsatt like stas og kroppen min blir så rar og sprelsk. Den blir vill og gal og hodet bobler over av gjensynsglede. Nanden må i all hast ta av meg seletøyet, fullt vitende om at det er dødfødt å forsøke og gjenvinne kontrollen. Jeg må rett og slett bare få gjøre meg ferdig med hilsing og kosing. Jeg kan nemlig være langsint hvis noen motsetter seg min vilje i slike situasjoner og har faktisk prestert å furte ei hel helg over mine høyt ansette, men akk så håpløse tobeinte som viser null forståelse for at de ikke skal ha andre hunder enn meg.
Dagene i Hurdal har vært spennende, men på ingen måte utmattende. I følge nanden har jeg vært en god og stabil ledsager under hele kurset. Både jeg og kjeppen har fått litt avlastning disse dagene. I likhet med nanden er jeg glad for at vi slapp å dele på knotteriet mitt, for denne gangen har ho ikke lidd noen nød. Ho fikk til og med mer tid til meg når ho slapp å vente så mye. Onsdag fikk jeg vaska ulla. Det misliker jeg virkelig, men inn i hundedusjen måtte jeg. Denne gangen var de jo to om jobben, så det var ikke mulig å slippe unna.
Torsdag var vi på Gardermoen og det blei trang og mye venting, men vi var begge veldig fornøyde med runden vi gikk. Dette var et helt ukjent sted for oss, så nanden hadde ikke annet å stole på enn at jeg gjorde jobben min, og vi gikk begge lykkelig logrende tilbake til Medemas trange spiserom. Fredag var vi på tur med Skibladner. Jeg var blant heldighundene som slapp å bli igjen på et kjedelig rom i Hurdal. Værgudene var ekstremt gavmilde denne dagen så vi fikk kose oss masse ute på dekk. Det er blitt mye båtkjøring på meg i sommer, men dette fartøyet var mye mindre og helt annerledes enn de store bilfergene. Litt trangt om plassen og nye utfordringer blei det, men det gikk veldig bra. Dessuten hadde vi jo reserveførerhunden vår.
Lørdag var en rolig dag på senteret med et par turer i en utendørs labyrint, samt en tur i hinderløype på skogssti og litt lydighetstrening. Den siste labyrintturen var nanden særdeles fornøyd med. Vi fikk nemlig gå med en garva førerhundtrener som var veldig god på å gi tilbakemeldinger. Nanden brukte den muligheten maksimalt og gjorde det veldig greit for meg å jobbe. Denne nokså utfordrende labbeturen rundt senteret gjorde visst inntrykk på treneren også, så vi fikk mye skryt etter turen. Under kveldssosialiseringen lørdag kveld blei nanden helt målløs av overraskelse da ho blei utropt som en av de tre nominerte til ”beste ekvipasje”. Riktig nok blei det med det, men premien var et gavekort på et fôrmerke som jeg uansett ikke får bruke, så den kom nok til sin rett hos den lykkelige vinner. Dessuten vokste nanden flere meter bare på begrunnelsen for nominasjonen, så det holder i lange baner tenker jeg. Ho bør ikke bli for høy på pæra heller. Likevel er det jo fint å vite at vi fortsatt jobber godt sammen og jeg kan være trygg på at min tobeinte raritet har greid å holde ved like noe av det ho lærte da vi gikk våre første seleturer sammen for drøyt fem år sida.
Søndag var det laaaang fellesdekk som gikk bra helt til vi skulle sitte opp og en hund kom løpende. Den blei litt vel nærgående, så jeg måtte forlate plassen min av sikkerhetshensyn. Der er ikke nanden helt enig, men det får bare være. Etterpå gikk vi innelabyrint, også den med mange slags hindringer og rariteter på to og fire bein. Nok en gang overbeviste jeg nanden min om at det kan være nokså ryddig og greit opp i skallen min, til tross for at det ikke alltid ser slik ut.
Nei. Det har blei både mye og langt. Skal heller fortelle mer seinere.
Nattakos fra Ariell
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar