Hjemmekos uten grenser

For all del. Det er herlig å være hjemme igjen, rase over jordene og ligge i armkroken til nanden, men jeg begynner å bli skikkelig rastløs. Nanden lurer på hvorfor. Jeg har jo vært så stille og rolig på tur, så ho trudde jeg kanskje begynte å bli litt sliten av å reise så mye. Det er jo blitt noen turer i høst. Så fort jeg kom hjem gjorde turbotendensen seg gjeldene og beina greide bare ikke stå stille. Men nå får jeg liksom ikke nok. Nanden sier jeg må la være å styre slik, for da forsvinner det lille fettet jeg har lagt på meg Det er stas å springe på kjempeplenen min nå. Gresset der er nettopp klipt ned og det ligger en drøss med amerikanske mauregg rundt omkring.

Nå må vi gå den store omveien gjennom skogen for at ikke labbene mine skal bli fulle av saumøkk. Lorten sitter godt på labbene og de tobeinte liker ikke lukta. De mener det ikke er bra at jeg som er førerhund går rundt og stinker sau. Skogen liker jeg veldig godt og skulle gjerne gått der mye oftere, men det har vi jo vanligvis ikke tid til. Nå er det altså disse brekende ulldottene sin skyld at vi får ekstra skogsturer, så jeg er ulla evig takknemlig for at den legger fra seg sine etterlatenskaper midt i veien så ingen andre vil gå der.
Å jobbe i skogen er nemlig kjempestas, og sjøl om jeg ikke fikk noe særlig trening i det før jeg blei godkjent som førerhund, er jeg blitt rå på å lede mitt tobeinte påheng trygt fram mellom skogens trær og andre rariteter som har lagt seg til på de dummeste steder. Nanden sier at å gå skogssti med meg er noe av det koseligste ho veit om. Det blir bare altfor lite tid til det, for vi skal så mye annet hele tida. Når vi går i skogen, er det litt ymse med gode stier, så ofte må vi finne våre egne veier mellom busk og kratt også. Det er fryktelig spennende, men jeg greier heldigvis å motstå fristelsen til å fortsette turen utafor stien når jeg ser at den er framkommelig så vi kan følge den.

Kommende uke skal visstnok bli ganske rolig. Nanden skal prøve å være flittig student noen dager, men en gang i slutten av uka skal jeg til doktor dyr å ta blodprøve og sjekke hvordan det
står til med mine stakkars ører. Nanden har begynt å lure på om det i det hele tatt er meningen at jeg skal bli noenlunde frisk igjen. Det ene tar jo det andre for tida, og vi har holdt ut med diverse medisneringsprosjekter i snart fire måneder i strekk.

Nå får jeg passe på så ikke nanden sovner for tidlig. Jeg skal nemlig ikke legge meg enda, bare så det er helt klart.

Rastløs seinkveldshilsen fra Ariell