Skoene pleier å sitte godt på labbene mine, men i dag ville visst en av dem forsøke seg på et forsvinningsnummer. Det var faktisk ikke noe godt å gå uten den skoen, men det skjedde rett før vi skulle inn, så ingen skade er skjedd. Labbene mine er generelt noe frynsete for tida, og det blir definitivt ikke bedre av å gå barbeint på det skarpe snøføret vi har fått mer av. Nanden sjekker fottøyet mitt ganske ofte, så det blei raskt satt i verk leiteaksjon. Jeg deltok villig og fant skoen med en gang, til nandens store overraskelse. Jeg pleier ellers ikke være så hypp på å finne igjen gjenstander jeg har et litt anstrengt forhold til.
I dag har jeg gått min lengste skotur så langt og et godt stykke unna tunet. Helt til postkassa faktisk. Nå er det litt over 600 meter dit, så jeg fikk prøvd meg skikkelig. Egentlig ville jeg ikke være med til vedskjulet en gang, men etter hvert som nanden fikk tatt seg inn igjen etter ei real latterkule, og jeg fikk samla beina sånn noenlunde, ja da gikk det ganske jevnt og stødig bortetter gårdsveien. Jeg greide til og med å tisse med sko på! En må jo huke seg ned litt skal det bli noe skikkelig greie på den slags affærer, så det hele var virkelig en stor bragd. Nanden sier det går merkbart framover nå som jeg også har gått til fottøyet litt. Skoene jeg fikk pørve før jeg fikk mine egne var jo brukt en del og var bltt mer fleksible. Akkurat nå har vi godt håp om at flokene skal løse seg og at det skal gå greit å verge seg mot den strie, hustrige vinteren. De lunefulle vintermånedene byr stadig på utfordringer med bikkjekaldt vær og torturføre, men ingen av oss er særlig innstilt på at jeg skal parkeres med det første. Vi er bare ikke helt enige om hva som er "hensiktsmessige helseforebyggende tiltak," som nanden så vakkert presterte å kalle det. Du verden hva den dama kan. Det var visst helst noe oppgulp fra første året på videregående.
Da skal jeg slappe av litt mens nanden legger leseplan fram til eksamen og kanskje finner seg en matbit i forsøk på å oppnå et høyere nivå av leselyst. Dessuten skal det starves for gampen før det endelig er tid for min kveldsmat. Snakk om å prioritere de største først.
Hilsen fra Ariell som akkurat har spist middag og trenger en hvil for å la kroppen jobbe med maten.
I dag har jeg gått min lengste skotur så langt og et godt stykke unna tunet. Helt til postkassa faktisk. Nå er det litt over 600 meter dit, så jeg fikk prøvd meg skikkelig. Egentlig ville jeg ikke være med til vedskjulet en gang, men etter hvert som nanden fikk tatt seg inn igjen etter ei real latterkule, og jeg fikk samla beina sånn noenlunde, ja da gikk det ganske jevnt og stødig bortetter gårdsveien. Jeg greide til og med å tisse med sko på! En må jo huke seg ned litt skal det bli noe skikkelig greie på den slags affærer, så det hele var virkelig en stor bragd. Nanden sier det går merkbart framover nå som jeg også har gått til fottøyet litt. Skoene jeg fikk pørve før jeg fikk mine egne var jo brukt en del og var bltt mer fleksible. Akkurat nå har vi godt håp om at flokene skal løse seg og at det skal gå greit å verge seg mot den strie, hustrige vinteren. De lunefulle vintermånedene byr stadig på utfordringer med bikkjekaldt vær og torturføre, men ingen av oss er særlig innstilt på at jeg skal parkeres med det første. Vi er bare ikke helt enige om hva som er "hensiktsmessige helseforebyggende tiltak," som nanden så vakkert presterte å kalle det. Du verden hva den dama kan. Det var visst helst noe oppgulp fra første året på videregående.
Da skal jeg slappe av litt mens nanden legger leseplan fram til eksamen og kanskje finner seg en matbit i forsøk på å oppnå et høyere nivå av leselyst. Dessuten skal det starves for gampen før det endelig er tid for min kveldsmat. Snakk om å prioritere de største først.
Hilsen fra Ariell som akkurat har spist middag og trenger en hvil for å la kroppen jobbe med maten.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar