Kortvarig glede

Snøværet gikk brått over til regn og gjorde den fine nysnøen våt og ekketl. Regnværet bare fortsatte og fortsatte så vi har gått et par ekle sørpeturer. Nå fryser det på til labbefientlig føre igjen. Nanden er oppgitt og begynner å se at jeg kanskje må få noen ufrivillige fridager. Det liker ingen av oss. Jeg vil da være med på det som skjer, og dessuten blir det mye vanskeligere for nanden uten meg på slikt hardt og ujevnt føre uten gode kanter å følge. Det går såvidt framover med skotreninga, men jeg er på ingen måte klar for å jobbe i sele med sko på. Det går heller ikke an å gå på do med sko på, men jeg har nylig oppdaga at det såvidt er mulig å sitte med dem. Det tok langt tid før jeg kunne sitte med understellsdekkenet også, og nanden sier det virker som jeg mister kontakten med bakparten min når jeg er påkledd fra lendet og bakover. Verst er det fra knehøyde og ned. Det finnes ikke noe som strammer eller hindrer bevegeligheten. Nanden med flere har saumfart meg i ymse stillinger med gåde sko og dekken også. Det er rett og slett fryktelig vemmelig å ha klær på.

Nanden gjør stadig nye oppdagelser som medfører endringer i vårens planer. Ho er forbanna på kalendere hvor uke ni strekker seg fra uke åtte til ti. For sikkerhets skyld begyner den også på uke en, og det skal visst ikke kalenderen for neste år gjøre. Godt jeg slipper å styre med slikt. Det overlater jeg til nanden, men jeg blir gjerne med på alle de snodige utfluktene hennes.

Da skal jeg gå å spise dagens tredje rasjon av oppbløtte småkjeks og legge meg på vent til den fjerde. Regner ikke med at det blir noen lengre kveldstur på meg slik uteforholda er nå. Litt tunsprell blir det vel alltids, men nanden er bekymra for de søte små totillene mine nå, så jeg får ikke herje lenge av gangen.

Litt misfornøyd ettermiddagshilsen fra Ariell