Hjem, kjære hjem

Vi er kommet hjem etter ei lang og stri uke. Nanden er blitt sylte forkjøla, og jeg nyter præriefreden og noen ekstra centimeter løssnø som kom mens vi var bortreist. Vi trenger noen dager å roe ned på nå. Nanden vil egentlig være mer ute i det herlige vinterværet, men er jo både tufs og snufs, så det er ikke all verden med tiltak fra den kanten akkurat nå. Ho prøver å være litt arbeidsom da, for det var visst ganske mye en skulle prøve å få oversikt over etter denne intense uka. Mye pes med pensumlitteratur som er vanskelig å skaffe, og så trengs det litt tilleggslitteratur fordi nanden mener det er nyttig å komme litt videre der en allerede har grunnferdigheter å bygge på.

Her om dagen kom det et papir i posten som fikk nanden til å innse at jeg begynner å få noen år på baken. Jeg blir ni i år, riktignok er det et drøyt halvår til, men jeg er altså kommet så langt at det heretter kreves en utvidet helseattest med erklæring fra bruker. Så spørs det om nanden svarer ja på spørsmålet om førerhunden dekker hennes behov.

Ho sier jeg ikke har noe å frykte så langt, men at jeg må slutte å skremme henne sånn. Ho har plutselig fått det for seg at jeg spiser litt sakte, men er usikker på om det er fordi vi har vært på farten med ei matskål som lever sitt eget ville liv, og at ho derfor ikke er helt omstilt til skåla her hjemme som holder seg pent i ro mens jeg spiser. En trenger jo ikke stresse slik når maten ikke viser noen skumle tendenser til å ville stikke av.

Nei. På tide med en liten blund. Kanskje jeg skal be nanden slange seg litt på sofaen så jeg kan få litt ekstra søndagskos. Det hadde virkelig vært godt nå.

Fredelig søndagshilsen fra Ariell