Kyllingferie

Det heter visst påskeferie, men når kyllingfaktoren er så høy, er den herved omdøpt til kyllingferie. Disse underlige dagene som lokker mennesker i store flokker til fjells for at de skal la seg begrave i tonnevis med lunefulle snømasser, sette utfor brattbakkene for å kunne brekke armer og bein, glemme solbrillene, appelsinen og kvikklunsjen på hytta så de blir både snøblinde og går tomme for energi. Det er visst det her nanden med et flir kaller påskekos, og sier at ingen ferie er som en real prærieferie der kosen går hånd i hånd med de sedvanlige plikter, og risikosporten begrenses til litt vingling på en krakk, en tur på en vårvakker gårdsvei med mange våte overraskelser, eller å traske rundt inne med våte sko.

Denne veien vår kan forresten være en utfordring for en stakkars nand som ikke akkurat svømmer som en fisk. Det er nok derfor jeg får gå i sele der nå om dagen. Ho vil vel helst slippe å bade :) Å få til noen god ledsaging er heller ikke så lett når dammene dekker hele bredden på veien, så vi må bruke jordene der det er mulig, og ellers finne tørrere omveier uti bushen. Nå er bushtrasking ganske vanlig når det gjelder oss to. Trur dette sorterer under det nanden kaller fornuftig og hensiktsmessig avveksling i hverdagen.

Enten det er snakk om by eller land er det alltids noen utfordringer, men jeg setter stor pris på å få jobbe på landevei igjen, så nå prøver jeg så godt jeg kan å trimme nandeføtter som har fått for vane å gå på halv fart.

Nå har vi fått noen dager med nyteverdig prærieliv etter hjemkomsten. Bortsett fra påskekaoset på butikkene her opp, er det heldigvis ikke mye som minner om det urbane liv, og det går ann å trekke pusten helt ned i tærne uten at noen legger merke til det. Det er virkelig befriende. Feriefølelsen lar nok likevel vente på seg, for her er det ikke mye ferie og fritid for tida. Nandeskrotten prøver å rydde unna noe papirarbeid, men nå har ho gravd seg ned i det, og kommer helt sikkert ikke opp igjen før god jul og godt nyttår.

Sjøl nyter jeg spa-livet med små sunne måltider, rensende og velgjørende snøbad, daglig oppfølging av pedikyr og pelsstell, samt jevnlig massasje. Snakk om å ha det som plommen i påskeegget, men jeg trenger virkelig til litt rekreasjon og ekstra stell etter en strevsom mars måned. Nanden er glad den er overstått og at vi begge har kommet helskinne gjennom det. Noe lurvete i pelsen er en riktig nok blitt, og halen la seg nesten helt over ryggen da jeg skjønte at vi skulle ta toget hjem. Nanden har jo ellers hatt mye rart for seg den siste tida, så det var jo aldri godt å vite hvor en skulle ende opp hen. Da vi satte oss på bussen sist fredag var jeg i fyr og flamme. Helt over meg etter å finne prærielykken og ville egentlig gå av allerede i Flesberg. Min tobeinte var ikke overivrig etter å ta påskeferien der, og mente det var best om jeg blei med helt hjem.

Nanden sier forresten at det ser ut som jeg har spist påskeegget på forskudd. Er visst litt smålubben, men et par uker med friluftsliv i normale former og noen reale doser landeveistrasking, retter nok på skavankene. Skogsturer blir det ikke mye av nå i vårløsninga, men når det blir bart og tørt skal vi virkelig kose oss.

Påskeeggende hilsen fra Ariell

Månedens favoritt - Graningeselen

Bilde: Ariell i sele

For noen måneder tilbake fikk jeg nok en gang nytt arbeidstøy. På mine nokså nøyaktige seks år i tjenste har jeg altså tatt i bruk min tredje sele. Den første kan ikke beskrives som noe annet enn et langt og vondt mareritt, nummer to var absolutt nyteverdig i starten, men fikk ustabile tendenser og kunne som kjent ikke reguleres i brystet. Sistnevnte ble av avgjørende betydning nå i vinter, og ny sele ble en forutsetning for at jeg i det helet tatt skulle kunne jobbe i de kalde vntermåneden hvor ekstra påkledning har vært påkrevet.

Den svenske selen er absolutt nevneverdig, og gjennom en hektisk måned med en god del byvandring har den vært til uvurderlig nytte. Ferdsel i bymiljø er krevende for oss begge og selens funksjonalitet blir ekstra viktig for å kunne kommunisere godt og redusere faren for misforståelser og feilgrep. Når nanden er nokså sikker på at ho forstår, er det også lettere for henne å gi meg tydelige tilbakemeldinger. Dermed er selen til god hjelp i det daglige arbeidet, også for meg. Den letter jobben min betraktelig og gir nanden min større trygghet.

Fordeler:

Graningeselen er en veldig god og stabil sele som overfører hundens signaler tydelig til brukerens hånd. Den har svært gode tilpasningsmuighetet for både hund og bruker da lengden på både bøylen og brystreima kan reguleres. Stabiliteten i selekroppen opprettholdes over tid, og den kraftige, regulerbare bøylen kiler seg ikke så lett fast over alt og er godt forbundet med selekroppen med kuleledd. Selen har et aksptabelt utseende og en fornuftig utforming og den uniformerende effekten er svært god. Den er grei å stelle når en først har gjort skikkelig grunnarbeid. Den har også hva nanden definerer som funksjonell og hensiktsmessig vekt fordi tyngdekraften bidrar med hensyn til overføring av signaler.

Ulemper:

Nanden har som vnlig sine helt bestemte meninger om lær og håndverk. Lærkvaliteten er nokså ymse, og ho måtte ty til en real oljekur for å få skikk på det stakkars læret, men resultatet blei heldigvis akseptabelt. Håndverket er svært lite imponerende, noe som ser ut til å være typisk for førerhundseler generelt. Ho er av den oppfatning at når en først skal dobbeltsy en sele, så kan en godt spandere litt tråd til feste av spenner og beslag også, da det brått kan ha en del å si for holdbarhet og sikkerhet. Nanden vil nok aldri bli noen fan av nagler og mener det er en altfor lettvint og uhensiktsmessig løsning.

Til tross for litt tvilsom kvalitet er vi egentlig veldig fornøyde begge to, og dette er definitivt den mest optimale løsningen for oss av det som i dag er tilgjenglig av seler. Nanden blir stadig mer opptatt av at det ikke alltid er slik at det ikke er utstyret som teller. Noen ganger er det av avgjørende betydning, men selens funksjonelle egenskaper undervurderes dessverre ofte av både førerhundbrukere og trenere. Her i gården finnes det liten tvil om selens innvirkning på opprettholdelse av førerhundens egenskaper over tid. Brukeren må å kunne registrere flere signaler enn fart og retning for å oppnå god kommunikasjon med hunden. Trygge og tydelige tobeinte gir også trygee og samarbeidsvillige hunder, men det forutsetter at forutsetningnene for god kommunikasjon er til stede.

Dette er virkelig gromselen.

Mer informasjon om selen finnes på Graninge läder

Et lite pusterom

Igjen får vi en knapp helg her på prærien. Den nytes i fulle drag. Verken jeg eller nanden min egner oss som byduer, så nanden setter også stor pris på frisk luft og præriefred. Ho har egentlig en hel del å gjøre, men føler visst stor trang til noen øyeblikks fullstendig ro. Det var nokså vindig da vi kom hjem, men i løpet av natta har visst vinden mista pusten, så nå er det ganske fint der ute, men det begynner å bli glatt.

Da vi satte oss på bussen nedover dalen på søndag, hadde vi ganske mye reising foran oss. Etter å ha sjekka inn på hotellet i Sandvika begikk vi vågestykket å utfordre NSB sine luner nok en gang. Denne gangen gikk det smertefritt, og vi kom oss til Vestby. Nanden ville bare hatt seg sjøl å skylle på denne gangen om noe skulle gå skeis, men takket være NSB og særdeles trivelige taxisjåfører gikk reisen smertefritt både til og fra førerhundskolen. Det er alltid spennende med nye hundebekjentskaper, og min tobeinte falt pladask for den yndige, lyse tispa som i skrivende stund er blitt godkjent sammen med sin bruker. Jeg er alltid litt på vakt når nanden omgås andre firbeinte, men ho begikk ingen store sprell, så det var ikke så mye å mase med.

Mandagen begynte med en ikke helt planlagt utflukt halvveis hjemover igjen. Jeg begynte å harke litt mye mente nanden, og ville ikke ta noen sjanser, så da var det påkrevet med et besøk hos doktor dyr. Han fant ikke noe skummelt, men jeg har tatt det ganske med ro denne uka. Vært litt ugrei i magen og harker litt innimellom. Igår presterte jeg å returnere noe mageinnhold like før vi skulle reise hjem. Heldigvis kom det ikke opp noe i løpet av turen, men nanden er blitt i overkant interessert i resultatet av mine dopauser. I dag har jeg fått en bitteliten smak av noe ho definerer som frokost, men den metter ikke en liten fugl en gang, så det kan knapt kalles et fullverdig måltid. Jeg får vel gjøre et nyt forsøk på å smiske meg til en matbit. Nanden gir ikke slipp på godsakene helt uten videre, så bearbeidingsprosessen er særdeles viktig. Den må utføres med kløkt og alle former for feilgrep må unngås. Greier jeg å øse opp stemningen nok og bringe mitt merksnodige nandevesen i godlage, øker sannsynligheten for at det drypper litt på meg også.

Da tar jeg helg for alvor i håp om at den har mye godt å by på.

Sulten hilsen fra en bereist Ariell

Hjem for å snu

Akkurat nå er vi hjemme en liten tur. Har vært hjemme et døgn og i morgen er det ut på tur igjen. Nanden begynner å bli litt bekymra over at dette kan bli for mye for meg. Jeg har det helt fint, men er glad over litt hjemmekos. Utover reisedagene har jeg ikke så velidg anstrengende dager da både praksissted og bosted er under samme tak. Dagene blir ganske rolige, men vi prøver å komme oss ut litt om ettermiddagene.

I løpet av uka som gikk har vi vært på førerhundtrening. På torsdag skulle vi på besøk og jeg gjorde alt jeg kunne for at det skulle gå bra. Men verken ledsagertjenesten, togene eller informasjonen hos NSB var særlig god denne dagen, så det blei mye venting til liten nytte. For første toget gikk det buss for tog, så blei vi satt på feil tog, og da vi kom tilbake og prøvde en gang på egenhånd, fikk vi til slutt vite at toget vi skulle tatt var satt opp i et annet spor, men da var toget allerede gått. Da begynte det å bli seint, både jeg og nanden var slitne og leie, og det var fortsatt folk over alt. Dermed gjorde vi vendereis og tok det helt med ro resten av kvelden.

Hjemreisen på fredag gikk fint. Riktignok blei toget vårt satt opp i et annet spor enn vanlig, men det blei opplyst over høytalerne, så det gikk helt fint. Etter alt rotet dagen i forveien var jeg veldig bestemt på at vi skulle gå til plattformen hvor vi tar toget når vi skal hjem, og sporendringen var ikke større enn at vi bare kunne gå over på motsatt side av perongen. Ellers har det jo hent at vi har måttet løpe trapper opp og ned for å komme til riktig spor når NSB har bestemt seg for å være vanskelig.

Her hjemme har snøen begynt å synke sammen. Noen steder er det glatt, men hos oss går det ganske bra ennå. Nanden er forrsesten ganske fornøyd med ørene mine nå. De har hatt en lei tendens til å være nokså bedritne etter høstens ørebetennelse, men nå hjelper det på, så jeg slipper ukentlig full ørevask. Jeg er litt løs i magen innimellom, noe min tobeinte ikke liker så godt

Da sier jeg god natt for denne gang, og ønsker alle en fin helgeslutt.

Nattakos fra Ariell

Ei helg med ekte hjemmekos

Det har vært en hektisk utflukt på ei drøy uke. De første dagene var jeg i stor grad involvert reint praktisk, men så kom noen roligere dager for min del, mens nanden stadig labba rundt med sitt slanke, hvite reservefølge.

Den dagen vi reiste hjemmefra var mildt sagt en langdryg affære med altfor mye venting på upåliteklige transportmidler. Da vi endelig nådde mål, var det visst bare for å avlaste pakkeselet før vi labba videre for å skaffe nanden medisiner for noen måneder til. Den turen foregikk heller ikke helt uten komplikasjoner. Min tobeinte hadde nemlig et ærend til. Det sto først på lista og innebar en tur på glatta. Nanden mente det ikke var den beste starten og at ho fort ville gå tom for reine klær om ho skulle fortsette å krabbe rundt i byen. Så oppdaga ho at ho hadde lagt igjen konvolutten som skulle leveres, så dermed blei det lang omvei for lite og ingenting, men medisiner fikk ho da ordna med. Planen var å ta T-bane ned igjen, men da måtte jeg sette alle labbene ned og nekte å gå. Store mengder snø hadde nemlig lagt seg til rette på den smale gangveien, så den var ikke farbar og jeg mente derfor at vi ville komme for langt ut i den sterkt trafikerte veien. Dermed blei det helomvending og trikk et stykke, ny labbetur og til slutt T-bane før vi kom oss tilbake til basen og kunne ta kvelden med ro.

I helga måtte vi bo på hotell. Ei hyggelig dame viste oss hvor vi skulle bo. Vi tok heisen opp, men nanden heiser ikke på egenhånd med slike dårlig tilrettelagte innretninger. Veien til nærmeste trapp tenkte ho ikke på å spørre etter. Dermed blei det min jobb å snuse opp en farbar trapp, så vi kunne komme oss uhindra opp og ned. Det var ikke så vanskelig for vi hadde rom rett ved den. Riktig nok var det ei glassdør imellom, men jeg var like fult sikker i min sak. En helt annen ting var at trappeopplegget besto i en brei vindeltrapp i eget trapperom. Det gikk rundt og rundt og var masse lyd og leven sjøl om vi begge gikk så stille og forsiktig vi kunne. Nanden var glad det ikke var så mange flere enn oss som brukte den trappa, for det hørtes godt inn til oss når noen gikk i den.

Ellers har jeg som vanlig oppført meg eksemplarisk når vi har kjørt taxi. Det gjorde vi mange ganger de første dagene. Jeg har oppført meg pent i nærheten av de firbeinte jeg har møtt, holdt meg pent i ro på rommet vårt når nanden ikke kunne ha meg med, og ho har vært veldig fornøyd med meg både når vi har gått for å handle og når vi har kjørt tog og bane. Ho sier det er uendelig deilig å ha med seg en så rutinert og god ledsager som meg og at ho er kjempeheldig.

Nå har vi rota oss hjem til prærien. Det liker vi godt begge to. Jeg har fått springe masse løs og har fått litt ekstra fredagskos. Det satte jeg virkelig pris på.

Morgendagen er årets definitive innedag for oss. Mange flere bilister enn rallykjørerne som lar seg rive med av farten og spenningen, så det er tryggest å holde seg unna veiene denne helga.

Da er det slutt på dagens beretning. Nå er jeg litt sliten etter vår lange utflukt, så da tar jeg helg med god samvittighet.

Hilsen Ariell som er fornøyd med å være hjemme igjen