Gratulerer med dagen!
Her oppe vingler de så mye med hvor de skal ha flaggtoget sitt, så nanden har gitt opp hele konseptet. I noen år stilte vi trofast opp for å danne baktroppen sammer med kjerringa med staven og grinemor med sju skrikerunger, men nå er det lenge sida sist.
I morges fikk jeg silkebånd i rødt, vitt og blått rundt halsen og en sløyfe i selen så jeg også kunne være litt 17. maifin. Jeg var på kjøretur med nandefadern mens nanden testa kirkebenken. Etterpå fikk jeg være med på 17. maiferinga så min tobeinte stastkledde kunne greie seg litt på egenhånd. Nå er det ikke et kjempearrangement og sjøl mylderet i Bogstadveien og støyen i T-banehallen på Jernbanetorget overgår dette.
Jeg skulle få hvile hjemme hos nandens foreldre mens resten av familien benka seg i et annet hus i nabolaget for å grille. Der blir det gjerne en del folk og trangt om plassen, så de tobeinte mente jeg ville ha det bedre med litt ro og fred, spesielt etter en slik dag. Alt som kunne tenkes spiselig var gjort utilgjengelig og kjøkkendøra omhyggelig stengt. Jeg hadde fått det jeg trengte av vann og liggeplass og de tobeinte var ikke lenge borte, men lenge nok til at jeg greide finne fram til steder hvor det kunne tenkes å befinne seg noen avlagte spiserier. Det finnes ingen hindringer når jeg har bestemt meg for å gå på tokt. Det er, av en eller annen grunn, ikke et helt ukjent fenomen, og de tobeinte hadde som nevnt gjordt det de kunne for å forhindre meg i å få tak i noe som ikke var ment for meg. Hjemme i huset på prærien er jeg forresten svært så flink, men det skal sies at jeg i min ungdom måtte bytte hjem flere ganger fordi jeg visstnok ikke var til å leve i hus med. Jeg har jo alltid vært på utkikk etter en matbit eller ti, om det så var aldri så lite lovlig brydde det meg ikke det grann.
Nanden sier at det av hensyn til min egen helse og sikkerhet bare finnes en vettug løsning heretter, når jeg en sjelden gang ikke er under kontinuerlig oppsikt hjemme hos hennes foreldre. Løsningen heter bur, og jakten på slikt inventar er allerede i gang. Tanken er riktignok ikke helt ny, men er tydeligvis blitt ganske påtrengende etter mine ville prestasjoner. De forstår ikke hvordan jeg har greid å ta meg til rette på den måten, og er nok i ferd med å innse at jeg er noen hakk smartere enn dem. De skulle bare visst. Og dessuten... Noen sjanser må man jo ta i sin streben etter å overleve. Det jeg ikke får av nanden har jeg da vett til å finne sjøl om det skulle passe seg slik.
En ganske fornøyd og ikke altfor skamfull 17. maihilsen fra Ariell
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar