Labradortispa Stifinnerens Ariell ble født på Norges blindeforbunds førerhundskole 20.08.2001. Den vesle bølla har blitt godt voksen dame og ble tatt ut av tjeneste som førerhund våren 2011. Hun er stadig full av livsglede og sprell, til stor fornøyelse for sine tobeinte venner. Dette er den ville og gale Vofs med nysgjerrig snute og propell bak. En herlig, liten hund som smiler med hele seg, og selv som pensjonist fryder seg over å få hjelpe til.

Ariell har fungert som studenthund i nesten sju år, noe som innebærer en del reising, men helt fram til hun ble pensjonert i en alder av ni og et halvt år har hun tatt fatt på sine oppgaver med en iver og arbeidslyst som andre bare kan misunne henne. Det er definitivt ikke uten grunn frøkna har fått klengenavnet "Duracell".

Pensjonisttilværelsen tilbringer Ariell fortrinnsvis hos nandens foreldre, men hun er stadig å finne som celeber gjest på prærien.

Våren 2011 kom Apollo inn i nandens liv som hennes nye firbeinte ledsager. Han er en gul labradorhann som i likhet med Ariell har et utseende som vekker manges oppmerksomhet. Det er ikke få beundrende blikk denne karen møter i løpet av en aktiv arbeidsdag.

Apollo ble født 10. april 2009 og fikk sin førerhundutdannelse ved Lions førerhundskole. Han er en rolig og medgjørlig liten herremann, men samtidig en uttrykksfull hund med mye personlighet. Det er ingen spøk å være utvalgt til og overta Ariell sine arbeidsoppgaver, men den gylne karen ble raskt nandens gullgutt, og høster mye ros for sin gode innsats. Som studenthund er han ett funn da han kan forholde seg i ro lenge av gangen, men ikke så ofte durer i vei inn i drømmeland.

Han går gjerne under kallenavn som "lille pudding" "polkagrisen" og "Smørrbukk," så det kan ikke herske noen som helst tvil om at dette er en virkelig sukkerklump. Han er rett og slett til å spise opp med sine karamell -og fløtefargede sjatteringer, toppet med nydelige ører i lys sjokoladebrunt.


Høsten kommer stormende

Høsten kommer stormende
I slutten av september begynte det brått å bli litt høstlig, og nå er høsten over oss for fullt. Høsten er en fargerik årstid på så mange vis. Bloggen er nå så smått under oppdatering igjen og det ligger en del innlegg som venter på sin tur til å slippe til. Vi ønsker alle en fin høst!

søndag 16. mai 2010

En fuktig helg

Nei. Det er ikke nanden som har prøvd seg på wiskeyflaska, men værgudene som virkelig har øst sine vannmasser over oss. Nanden lot seg tydeligvis inspirere og fant brått ut at om jeg ikke ville gå ut for å bli våt, skulle ho nok få meg blaut til skinnet på annet vis. Ho skryter veldig av meg og sier jeg har vært kjempeflink. Ho veit godt at jeg ikke kan fordra sjampovask, og aller minst inne på det lille, trange badet vårt, men i dag utviste jeg faktisk en god porsjon tålmodighet, til nandens umåtelige glede. Ho lurer på når jeg skal slutte å slippe så vanvittig mye pels. Ho ribba meg nesten fullstendig i går, og det lå mass igjen etter dagens pelsvask. Etter badet fortsatte ho med enda mer pelsavriving, så jeg burde strengt tatt ikke hatt pels igjen nå, men det er fortsatt en del igjen å ta av.

Nanden mener det kan være en fordel med en omgang minkolje for å legge den tørre pelsen min. Til tross for at jeg blei tilgodesett med balsam og lang virketid, ser det ut som jeg har hatt litt for tett omgang med stikkontakten. Ho sier jeg ser direkte mishandla ut og likner lite på en velstelt labrador akkurat nå. Om ikke minkolja gjør jobben på egenhånd har nok nanden alternative løsninger. Ho spøker med at ho kunne bada meg i olje uten at det ville vises etterpå, for pelsen min suger til seg alt den kan få av fett. Ho vurderer om jeg burde fått en ny runde med Dermoscent. Til forskjell fra invortes fettsyretilskudd, så det faktisk ut til å ha rimelig bra effekt, men krever litt oppfølging. Fiskeolje gjør nada for pelsen min, så nanden ser den ikke som annet enn et ledd i forebyggingen av mer leddplager.

Jeg får stille meg pent opp og tyne siste rest av tålmodighet til fordel for finpuss av 17. maifrisyren. Så skal nanden ta fatt på vask av seletøyet mitt. Uniformen skal jo også se velstelt ut til en slik festdag, men ho er redd vi ikke kommer til å se særlig velstelte ut etter en ruskeværstur i morgentimene.

Da ønsker jeg alle to -og firbeinte venner en fin 17. maifeiring.

Hårfin maihilsen fra Ariell

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar