Labradortispa Stifinnerens Ariell ble født på Norges blindeforbunds førerhundskole 20.08.2001. Den vesle bølla har blitt godt voksen dame og ble tatt ut av tjeneste som førerhund våren 2011. Hun er stadig full av livsglede og sprell, til stor fornøyelse for sine tobeinte venner. Dette er den ville og gale Vofs med nysgjerrig snute og propell bak. En herlig, liten hund som smiler med hele seg, og selv som pensjonist fryder seg over å få hjelpe til.

Ariell har fungert som studenthund i nesten sju år, noe som innebærer en del reising, men helt fram til hun ble pensjonert i en alder av ni og et halvt år har hun tatt fatt på sine oppgaver med en iver og arbeidslyst som andre bare kan misunne henne. Det er definitivt ikke uten grunn frøkna har fått klengenavnet "Duracell".

Pensjonisttilværelsen tilbringer Ariell fortrinnsvis hos nandens foreldre, men hun er stadig å finne som celeber gjest på prærien.

Våren 2011 kom Apollo inn i nandens liv som hennes nye firbeinte ledsager. Han er en gul labradorhann som i likhet med Ariell har et utseende som vekker manges oppmerksomhet. Det er ikke få beundrende blikk denne karen møter i løpet av en aktiv arbeidsdag.

Apollo ble født 10. april 2009 og fikk sin førerhundutdannelse ved Lions førerhundskole. Han er en rolig og medgjørlig liten herremann, men samtidig en uttrykksfull hund med mye personlighet. Det er ingen spøk å være utvalgt til og overta Ariell sine arbeidsoppgaver, men den gylne karen ble raskt nandens gullgutt, og høster mye ros for sin gode innsats. Som studenthund er han ett funn da han kan forholde seg i ro lenge av gangen, men ikke så ofte durer i vei inn i drømmeland.

Han går gjerne under kallenavn som "lille pudding" "polkagrisen" og "Smørrbukk," så det kan ikke herske noen som helst tvil om at dette er en virkelig sukkerklump. Han er rett og slett til å spise opp med sine karamell -og fløtefargede sjatteringer, toppet med nydelige ører i lys sjokoladebrunt.

Høsten kommer stormende

Høsten kommer stormende
I slutten av september begynte det brått å bli litt høstlig, og nå er høsten over oss for fullt. Høsten er en fargerik årstid på så mange vis. Bloggen er nå så smått under oppdatering igjen og det ligger en del innlegg som venter på sin tur til å slippe til. Vi ønsker alle en fin høst!

fredag 11. juni 2010

Prærieliv



Da er vi hjemme igjen og skal etter planen bli her ei lita uke, før en ny liten utflukt. Nanden vurderer overnattingstur neste gang, da dagens 8 timer reise pluss masse venting og ellers mye sitting sliter hardt på ryggen hennes. Samtidig frister ikke en tur til flåttland akkurat nå når det er på det verste, så vi får se.

Jeg fikk ett trivelig og viltert gjensyn med en førerhundtrener i dag, noe vi alle satte stor pris på. Jeg har ellers brukt enhver anledning til å kose meg. Vi får en del kommentarer for at vi har med madrass på tur, men for oss er den et helt nødvendig og naturlig reisefølge.

Det har vært en varm dag for oss begge, med stadig behov for påfyll av vann. Jeg går rundt å småharker litt mer igjen, og nanden liker ikke at jeg lorter svære hauger flere ganger om dagen.

Da er det leggetid for både to -og firbeinte prørievesner, så skal jeg drømme søtt om ville raseturer med den nye, fine ballen min. Den er nemlig lett å få tak på og kjempestas å springe tulling på jordet med.

Præriehilsen fra Ariell

2 kommentarer:

  1. Karianne&Tonyfredag, 11 juni, 2010

    Hehe bra ballen er god da, den så bare litt stooor ut ;) Ikke bra pelseprinsessa harker og lorter store hauger da :( Hvem trener traff dere og hadde den med seg noen artige hunder? ;) Hørtes ut som dere hadde hatt en strevsom tur med mye reisetid og sitting... usj :/ Jasså så dere får kommentarer på at dere har med madrass ja *s* lenge leve komforten vettu *s*

    SvarSlett
  2. Ariellfredag, 11 juni, 2010

    Ja, ballen er stor, men den er nå kjøpt i den størrelsen med vilje. Den må forresten være såpass for at den skal være lett å gripe, sjøl for en smalkjeft som meg. Jeg er egentlig ikke veldig glad i store saker, men denne var kjempestas. Nanden har en gang hatt noe liknende til en hest. Den ballen var sjølsagt enda større, og til og med den syntes jeg var morsom. Riktignok blei den litt vanskelig å bære, og måtte heller slepes.

    Vi forstår ikke helt den besværlige helsa mi. Jeg har til og meda tatt lungerøntgen og fått beskjed om at jeg har veldig fine lunger for alderen. Det er visst heller ikke noe annet i veien med luftveiene mine. Nanden liker ikke at jeg både har mage -og øyebesvær samtidig, og vokter meg som en hauk for å forvisse seg om at jeg ikke inntar noe kroppen kan finne på å være lite glad for.

    Så mye som jeg er på reisefot og ligger sammenkrølla under stoler og seter, er vel en madrass det minste jeg kan forlange. Noen sier jeg er bortskjemt, men nanden min mener det strengt tatt er påkrevet med såpass reisekomfort, særlig nå som jeg ikke er noen ungdom lenger. Eller rettere sagt, kroppen min er ikke så ung lenger.

    Vi traff Hilde, men ho hadde ingen firbeinte med akkurat da. Heldigvis for meg. Jeg blir nemlig veldig glad når jeg ser henne. Hvem blir vel ikke det? :)

    SvarSlett

Abonner på: Legg inn kommentarer (Atom)