Etter ei uke med litt roligere tempo er ADHD-faktoren absolutt merkbar i følge min nand. Når ho er sjuk prøver ho å sysselsette meg så godt ho kan på ymse vis, og gir meg jo de sprellefantastiske prærieaktivitetene mine. Men ingen ting slår noen timers bushtrasking ispedd en god dæsj lydighet, noen krappe svinger i rasende fart opp en bakke og rundt ett tre, enda ett tre og ja.. en hel liten skog.
Nå sier nanden at det snart er leggetid, og at det er uaktuelt med noe nattevandring. Jeg er ikke helt enig, men har i det minste greid å riste skrotten litt i en vill dans på stuegolvet. Jeg tok rennafart og skulle liksom prøve å springe nanden min fullstendig i senk, men ho kom meg i forkjøpet og fikk lagt en hånd over nakken min. Luringen har lært seg en avledningsmanøver da jeg ikke kan motstå å bli klødd i nakken. Ho rufsa meg godt i nakkeskinnet til jeg lot meg rive med. Så der sto jeg og klødde som besatt i løse lufta til det blei for tungt å være trebeint. Nanden er av meg, sier jeg er nokså ufin der jeg står og gir meg over i mine ville nytelser, gryntende, pesende og med en labb i været.
Vel, vel. Nå har jeg fått ett par timer til å roe meg litt, så det er på tide å gjøre alvor av planene om å ta kveilen. Snurre seg godt sammen og knyte beinhaugen så den ikke finner på for mye sprell i nattas løp.
Lys våken nattakos fra velse hyper
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar