En tur til uvurderlig nytte

Vi har vært på reisefot ett par dager igjen, og nanden hadde som vanlig mange gode grunner for utflukten. I tillegg til studinnens plikter, var det tid for å sikre seg noen måneders forbruk av medisiner. Så måtte ho handle fiskeolje til meg før vi går helt tomme igjen. Ho feilberegna jo så grundig sist, så ho har forhåpentligvis lært å være enda litt mer i forkant. I går dro nanden meg med på pelsstellkurs, noe mange ikke helt har fatta poenget med. Nå har min tobeinte stort sett vært sin egen lærer i pelsstell, så ho mente det kunne være greit med et kurs når det nå skulle passe seg sånn. Trur ho trygt kan stelle meg videre slik ho pleier. I og med at vi labbisser ikke krever noe særlig napping eller klipping ut over litt halestuss og fjerning av buskass mellom tåsene, var det ikke så mye nytt å hente. Trur nok uansett at ho ikke ville utført noe særlig friseringsarbeid utover det lille jeg trenger.

Nanden fikk en solid bekreftelse på at det generelle pelsttellet er godt ivaretatt, og i og med at vi ikke hadde andre store behov, og jeg er en ganske grei firfot som finner meg i det meste, blei jeg brukt som demonstrasjonsobjekt for bading. Min tobeinte var veldig glad for det, da de jo var godt utstyrt med blåsere og fønere så jeg kunne tørkes skikkelig før jeg gikk ut igjen i den strenge vinterkulda. Nanden synes ellers at bading vinterstid er kvialt fordi jeg tørker så grasalt sakte. For sikkerhet skyld kjøpte nanden nytt dekken til meg. Vi tok dessuten taxi tlbake til vårt krypinn for natta, da det var uaktuelt å bedrive noe særlig tid utomhus med trasking til og venting på kollektivtransport. Sjøl med tørking etter alle kunstens regler, er jo pelsen noe fuktig en liten stund etterpå.

Dekken er et kapittel for seg. Jeg fikk jo nytt i fjor, men nanden mener dekkenet har en tendens til å begrense bevegelsesfriheten min i sele. Dessuten har ho lenge hatt planer om å skaffe meg et Back On Track-dekken. Med sine varmereflekterende egenskaper har det en ekstra fodel for mine tilårskomne skrott. Det er litt uvant med beinsnører og høl til halen, men dekkenet fungerer bra sammen med førerhundsele og gir bedre bevegelsesfrihet fordi det har elastikk i front.

Dersom værdamene og værmennenes spådommer om sibirkulde fram mot jul går i oppfyllelse, kommer nok dekkenet godt med. Av og til må man ut en liten tur for å få unna noe ugjort, og til tross for at det nå blir stadig mindre selearbeid, får jeg jo fortsatt være mye ute så lenge værgudene ikke slenger på altfor mange vintre av gangen. Nanden mener jeg trenger å røre på meg og bruke både knotten og kroppen sjøl om min tid som yrkesaktiv hund nå definitivt går mot sin ende. Skrotten er i ferd med å bli mer uforutsigbar, men det bor jo stadig en frisk og glad labrador i den. Det kan av og til være en litt vanskelig kombinasjon som setter meg og nanden min på visse prøvelser, men stort sett finnes det ei råd med hverdagens små og store utfordringer.

Det blir nok ei rolig helg der uteaktiviteten stort sett bedrives i præriens umiddelbare omegn. Nanden strever med oppgaver, prøvelesning og huepine, og jeg tar sjølsgt seriøst ansvar for studinneluftinga. Nanden burde vel være blant de som meget vel skulle vite at hjernen trenger pauser, men også der er det visst et stygt sprik mellom liv og lære.

Rein og frisk fredagshilsen fra Ariell