Hjem til isødet

Etter en noe ymse uke skal vi nå holdes oss nær heimen en liten uke. Det var en kald fornøyelse å komme hjem. Minimumstemperaturen på termometeret kunne fortelle om drøyt 22 blåkalde nattlige grader, så da var det ikke så underlig at det var litt huskaldt. Det har dessuten vært jevnt over ganske kjølig hele uka, så da blir jo innetempen deretter når en ikke er hjemme. Heldigvis har vi da ved, og nå fyrer nanden så hardt at ho mener de må kjenne stanken av grilla bikkje langt oppi lia. Sjøl er ho jo ikke plaga med ømfintlig luktesans, så for henne spiller det ingen rolle.

Jeg misliker påkledninga, sjøl om den for tida bare består av et enkelt dekken. Det har vært brukt en periode nå, men i år har jeg visst vanskelig for å avfinne meg med dekkenbruken, til nandens fortvilelse nå i kulda. Labbene smøres flittig om dagen, og her hjemme unngår nanden ferdsel på salta vei. Ho sier ho helst vil slippe å havne i en situasjon der det kan bli nødvendig å sko meg, og inntil videre ser labbene mine ut til å ha det ganske greit. Utrolig, men sant.

I går rusla vi litt i byen. Nanden sier jeg har skjemt ho bort, og ser ikke akkurat fram til å være på reisefot uten meg. At ikke jeg er fullstendig utslitt kan ho knapt forstå, men jeg synes fortsatt det er stas å få være med, og viser en utholdenhet ho bare kan misunne meg. Nei, jeg detter ikke sammen etterpå heller. Har fortsatt overskudd til å herje og bølle masse med nandevesenet mitt når vi kryper i hus. Å komme hjem er jo alltid kjekt, men egentlig er det mye mer spennende å reise. Det kan faktisk nesten bli litt kjedelig her hjemme på prærien, og særlig nå som det er såpass kaldt at nanden ikke vil ha meg ute så lenge av gangen.

Jeg får krølle meg godt sammen foran ovnen og be om å få låne ett par gode hender en stund. Det er deilig det.

Småfrossen fredagshilsen fra Ariell