Labradortispa Stifinnerens Ariell ble født på Norges blindeforbunds førerhundskole 20.08.2001. Den vesle bølla har blitt godt voksen dame og ble tatt ut av tjeneste som førerhund våren 2011. Hun er stadig full av livsglede og sprell, til stor fornøyelse for sine tobeinte venner. Dette er den ville og gale Vofs med nysgjerrig snute og propell bak. En herlig, liten hund som smiler med hele seg, og selv som pensjonist fryder seg over å få hjelpe til.

Ariell har fungert som studenthund i nesten sju år, noe som innebærer en del reising, men helt fram til hun ble pensjonert i en alder av ni og et halvt år har hun tatt fatt på sine oppgaver med en iver og arbeidslyst som andre bare kan misunne henne. Det er definitivt ikke uten grunn frøkna har fått klengenavnet "Duracell".

Pensjonisttilværelsen tilbringer Ariell fortrinnsvis hos nandens foreldre, men hun er stadig å finne som celeber gjest på prærien.

Våren 2011 kom Apollo inn i nandens liv som hennes nye firbeinte ledsager. Han er en gul labradorhann som i likhet med Ariell har et utseende som vekker manges oppmerksomhet. Det er ikke få beundrende blikk denne karen møter i løpet av en aktiv arbeidsdag.

Apollo ble født 10. april 2009 og fikk sin førerhundutdannelse ved Lions førerhundskole. Han er en rolig og medgjørlig liten herremann, men samtidig en uttrykksfull hund med mye personlighet. Det er ingen spøk å være utvalgt til og overta Ariell sine arbeidsoppgaver, men den gylne karen ble raskt nandens gullgutt, og høster mye ros for sin gode innsats. Som studenthund er han ett funn da han kan forholde seg i ro lenge av gangen, men ikke så ofte durer i vei inn i drømmeland.

Han går gjerne under kallenavn som "lille pudding" "polkagrisen" og "Smørrbukk," så det kan ikke herske noen som helst tvil om at dette er en virkelig sukkerklump. Han er rett og slett til å spise opp med sine karamell -og fløtefargede sjatteringer, toppet med nydelige ører i lys sjokoladebrunt.


Høsten kommer stormende

Høsten kommer stormende
I slutten av september begynte det brått å bli litt høstlig, og nå er høsten over oss for fullt. Høsten er en fargerik årstid på så mange vis. Bloggen er nå så smått under oppdatering igjen og det ligger en del innlegg som venter på sin tur til å slippe til. Vi ønsker alle en fin høst!

fredag 17. desember 2010

Årets siste utflukt

Vi er kommet hjem igjen, men det er fortsatt i tidligste laget å roe ned til jul. Nanden har jo pådratt seg en ekstratur til tigerstaden på mandag. Egentlig finnes det helt klare grunner til at jeg ikke skal være med, men den tobeinte mener det fortsatt finnes antydninger til fornuftige argumenter for å avlegge dyreklinikken et besøk. Ho vil gi pollendråpene noen dager til, så får vi nå se hva resultatet blir.

Nandens nedtrappingsplan for mitt virke som førerhund er i ferd med å nå sitt definitive mål, og ho mistenker sterkt at jeg vil bli en utfordrende pensjonist. Det var vel også derfor ho mente det ville være fornuftig med en litt mild overgang. Ho prøver stadig å finne aktiviteter som kan gi både kroppen og knollen litt å bryne seg på, men ho kommer til litt kort, så nå har jeg tatt skjea i egne labber. Jeg har alltid vært tilghenger av sjølaktivisering, og nanden har sjelden vært veldig uenig, men i det siste har ho rynka litt på nesa over konsekvensene av min virketrang.

Eksempelvis er ikk mine forsøk på sofabæring ansett å være særlig ryggvennlig behandling. Å bære rundt på vannskåler fulle av vann gjør det gjerne både vått og sleipt. Nanden håper inderlig jeg ikke vil finne ut hvordan kjøleskapsdøra kan åpnes. Det har vært hennes garanti for labradorsikker forvaring av mat, men jeg er i ferd med å ta i bruk strategier ho er redd kan utvikle seg til noe mer om ho ikke forhindrer meg i å prøve. Ho har innsett at den tid er frobi da jeg ikke gikk lenger enn til forsøk på å stirre kjøleskapet i senk, i håp om at det ville åpne seg. Jeg får finpusse litt på teknikken når ho ikke er hjemme tenker jeg. Trenger ikke noe tau for å åpne kjøleskapet her i huset nemlig, og en hver labrador med respekt for seg sjøl har sine finurlige løsninger på hvordan en kan skaffe seg spiserier.

Heldigvis har værgudene ikke vært altfor strenge de siste dagnee, så det var levelige temperaturer da vi kom hjem. Men da vi ankom prærien fikk vist utetempen det travelt med å krype nedover, så nå har vi igjen tjue blå. Blir dessverre ikke altfor mye uteliv av det, men da får jeg heller aktivisere nanden innomhus. Med min lange erfaring i hvordan det skal gjøres bør det gå greit, men jeg får holde labbene unna, ellers kan jeg lett komme i skade for å minner henne på at jeg trenger sliping av klør og klipping av tåtjafser.

Freidig fredagshilsen fra Ariell

4 kommentarer:

  1. Indie (førerhund)fredag, 17 desember, 2010

    Klart det og så mye godt der.. kjøleskapet er like mye vårt som deres, sant!? I fare for å få mamsen din på tråden, som kan sladre til min mams -Stå på, du finner det nok ut Ariell! ;)

    Bare pass på å ikke bli ferska! *voff og logre logre*

    SvarSlett
  2. Hei Indie

    Ja, kjøleskapet er like mye vårt. Bare så irriterende at en skal bruke nesten ett helt liv på å finne ut hvordan en åpner det. Snakk om å sulte foran kjøleskapet!

    Nandens mistanke om at jeg en vakker vårdag, om ikke før, kan få oppfylt mitt ønske om fri tilgang til alt fra ost til spekepølse, løk og annet som i liten grad eller absolutt ikke er ment for hundemager, har tydeligvis fått tankekverna hennes til å male. Hundesikring av kjøleskapet er resultatet, og ho har nå putta håndtaket fullt av ett eller annet som sitter bom fast, så jeg ikke kan få tak. Om det ikke skulle være nok til å stoppe meg, har ho visst bestemt seg for å invitere Petter Smart på julekaffe og fjerning av håndtak.

    Jeg var jo så nær, men dessverre ikke forsiktig nok. Det her burde nanden aldri ha fått vite noe om, men ho er jo over alt. Hva skal jeg gjøre nå da? En garva labrador kan jo ikke gi opp så lett!

    Juleklem fra meg og nanden til deg og din mams!

    SvarSlett
  3. Indie (førerhund)lørdag, 18 desember, 2010

    Hjelpes, nei hva gjør man da!?? :O Fjerning av håndtak gjør det apsolutt litt verre, noen ganger er det upraktisk med poter og når klørne er korte, så.. *sukk* Du får spørre "7 far i huset". -en litt mer erfaren labbe enn meg. Du vet, er jo bare 3,5år jeg. Var jo liksom ikke hovedfaget på skolen det der.. Å jeg er ikke ferdig med etterutdanningen i sharping. :)

    SvarSlett
  4. Nei det er klart, men de unge har jo lærdommen friskt i minnet veit du :) Jeg får se om jeg finner han sjuende faren, men har nok neppe hellet med meg. Jeg er jo snart ikke med noe sted, så da må jeg i så tilfelle begi meg ut på egen labb.

    Nanden er storfornøyd med at jeg allerede har gitt opp mine forsøk på kjøleskapsåpning nå som håndtaket er blitt en eneste stor uhåndterlig kladd. Så kanskje jeg bare skal legge prosjektet på hylla til ho trur jeg ikke vil komme på tanken om å prøve igjen. Kan jo hende ho ikke går til det drastiske skritt å fjerne håndtaket hvis jeg oppfører meg riktig pent.

    SvarSlett