Labradortispa Stifinnerens Ariell ble født på Norges blindeforbunds førerhundskole 20.08.2001. Den vesle bølla har blitt godt voksen dame og ble tatt ut av tjeneste som førerhund våren 2011. Hun er stadig full av livsglede og sprell, til stor fornøyelse for sine tobeinte venner. Dette er den ville og gale Vofs med nysgjerrig snute og propell bak. En herlig, liten hund som smiler med hele seg, og selv som pensjonist fryder seg over å få hjelpe til.

Ariell har fungert som studenthund i nesten sju år, noe som innebærer en del reising, men helt fram til hun ble pensjonert i en alder av ni og et halvt år har hun tatt fatt på sine oppgaver med en iver og arbeidslyst som andre bare kan misunne henne. Det er definitivt ikke uten grunn frøkna har fått klengenavnet "Duracell".

Pensjonisttilværelsen tilbringer Ariell fortrinnsvis hos nandens foreldre, men hun er stadig å finne som celeber gjest på prærien.

Våren 2011 kom Apollo inn i nandens liv som hennes nye firbeinte ledsager. Han er en gul labradorhann som i likhet med Ariell har et utseende som vekker manges oppmerksomhet. Det er ikke få beundrende blikk denne karen møter i løpet av en aktiv arbeidsdag.

Apollo ble født 10. april 2009 og fikk sin førerhundutdannelse ved Lions førerhundskole. Han er en rolig og medgjørlig liten herremann, men samtidig en uttrykksfull hund med mye personlighet. Det er ingen spøk å være utvalgt til og overta Ariell sine arbeidsoppgaver, men den gylne karen ble raskt nandens gullgutt, og høster mye ros for sin gode innsats. Som studenthund er han ett funn da han kan forholde seg i ro lenge av gangen, men ikke så ofte durer i vei inn i drømmeland.

Han går gjerne under kallenavn som "lille pudding" "polkagrisen" og "Smørrbukk," så det kan ikke herske noen som helst tvil om at dette er en virkelig sukkerklump. Han er rett og slett til å spise opp med sine karamell -og fløtefargede sjatteringer, toppet med nydelige ører i lys sjokoladebrunt.

Høsten kommer stormende

Høsten kommer stormende
I slutten av september begynte det brått å bli litt høstlig, og nå er høsten over oss for fullt. Høsten er en fargerik årstid på så mange vis. Bloggen er nå så smått under oppdatering igjen og det ligger en del innlegg som venter på sin tur til å slippe til. Vi ønsker alle en fin høst!

tirsdag 21. desember 2010

En laaang tirsdag

Til tross for at den er årets korteste oppleves denne dagen som en av de lengste. Nanden min har vært sengeliggende med tablettesken og vannglasset som beste selskap. Egentlig burde ho nok også hatt snuhjerlp, for bare tanken på å røre seg får henne til å skjære grimaser. Ho har såvidt greid å kravle seg opp for å gi meg mitt nødvendige stell og utendørs ærend. Ute er det 26 blå, med reine ord bikkjekaldt, så det er uanett greiest å være innomhus. Likevel går det jo ei grense for hvor lenge en velfylt frossen kong holder meg sysselsatt, så jeg har da sørga for at nanden har fått merke min tilstedeværelse i dagens løp.

Uheldigvis medfører også kulda økt behov for å fyre. Vedbæring med en rygg som truer med å gå i oppløsning er ikke særlig greit. Da er det fint å kunne løfte i flokk. Etter beste evne vagga nanden ut for å åpne døra til vedskjulet, og jeg bidro så godt jeg kunne med vedapportering fra den lave stabelen. Til tross for at ho så fullstendig segneferdig ut, var ho særdeles fornøyd med min innsats.

Etter at nanden hadde vært horisontal i noe jeg mente var en evighet måtte jeg bare jage henne opp. Jeg greide til slutt å gjøre henne skikkelig bekymra, så ho måtte pent tråsse smertene for å finne ut hva som sto på. Jeg lurte henne godt, for etter en kjapp tur ut for å kjenne kulda svi under labbene og tisse en liten skvett, lagde jeg skikkelig baluba da jeg kom inn igjen. Måtte jo få tilbake blodsirkulasjonen og varmen i de stakkars djupfrosne syltelabbene mine.

Utrolig nok blei jeg tilgodesett med litt vomfyll også, men nanden funderte fælt på hvordan ho skulle anbringe maten i akseptabel serveringshøyde. Nå er mitt daglige brød, eller rettere sagt grøt, såpass fast i fisken at den uten nevneverdige spredningsulykker lot seg slippe ned fra tobeint knehøyde. Som den dyktige apportørern jeg er leverte jeg min lille, stødig matskål pent tilbake etter grundig vask. Det er visst en lei (u)vane jeg helt uoppfordra har tillagt meg. Nanden er ikke alltid like glad for det, da det av og til går ut over reisevannskåla når vi er på tur, men i dag var det helt klart en veldig praktisk løsning.

Da skal vi la nattefreden senke seg her på prærien. Så satser vi på at nanderyggen viser seg fra en bedre side etter en god natts søvn.

Nattakos fra Ariell

2 kommentarer:

  1. Mereteonsdag, 22 desember, 2010

    Neimen huffda, stakkars mamsen din da :S Hvordan er det med ryggen i dag da, noe bedre? Å i disse juletider også da, kunne vell knapt vært mer upassende? Typisk, når det endelig er ferie, så slår slikt krøll på seg.

    SvarSlett
  2. Ariellsøndag, 26 desember, 2010

    Hei Merete!
    Når dette skrives er det ganske nøyaktig 54 timer sida nanden blei skrivi ut fra sjukehuset. Ryggen hennes blir sakte men sikkert noe bedre, men ho spiser fortsatt mye smertestillende.
    Vi håper du har det fint og ønsker deg en trivelig romjul.

    Varme juleklemmer fra meg og Nanden

    SvarSlett

Abonner på: Legg inn kommentarer (Atom)