Ett skritt fram og to tilbake

Nanden hadde så godt håp om fortsatt framgang, men i dag er hennes venstrelabb igjen nokså fraværende. Så lenge ho har godt med smertestillende innabords krangler heldigvis ikke ryggen mer enn at ho i det minste kan bytte liggestilling når ho føler for det.

Min stakkars tobeinte er smågrinete fordi kroppen hennes aldeles ikke vil funke som den skal, og sjølsagt gjør jeg mitt beste for å spre litt liv og glede. Så er jeg vel nesten den eneste som kan få henne til å trekke litt på smilebåndet innimellom. Ho synes det er kjipt at ho ikke kan få gått ordentlig tur med meg. Det må andre ta seg av, for med nanden går det slett ikke fort, og i oppoverbakker går det ikke i det hele tatt, sjøl med godt pigga krykker.

Akkurat nå er vi hjemme på prærien for å påse at ikke kulda tar seg altfor godt til rette innomhus. Det har vært helt ned i tredve blå her mens vi har vært borte, så litt ekstra fyring må til. Jeg skal snart få frokost, og nanden skal prøve å lide seg gjennom noen ugjorter som haster veldig. Det siste trur nok ingen av oss at ho vil greie, så umedgjørlig som kroppen hennes er.

Det er forresten godt å få være hjemme i eget hus med min egen seng. Nanden ser også ut til å finne hjemmetilværelsen ganske behagelig, sjøl om det er noe kjølig her inne. Etter to døgn på sjukehus hvor det aldri var fred å få, og tre dager i hus med mye leven og lys, er det godt for både kropp og sjel å få noen timer ekte præriefred.


Romjulsklem fra Ariell