Nandehundenes blogg: Snøfryd og tunsprell

Labradortispa Stifinnerens Ariell ble født på Norges blindeforbunds førerhundskole 20.08.2001. Den vesle bølla har blitt godt voksen dame og ble tatt ut av tjeneste som førerhund våren 2011. Hun er stadig full av livsglede og sprell, til stor fornøyelse for sine tobeinte venner. Dette er den ville og gale Vofs med nysgjerrig snute og propell bak. En herlig, liten hund som smiler med hele seg, og selv som pensjonist fryder seg over å få hjelpe til.

Ariell har fungert som studenthund i nesten sju år, noe som innebærer en del reising, men helt fram til hun ble pensjonert i en alder av ni og et halvt år har hun tatt fatt på sine oppgaver med en iver og arbeidslyst som andre bare kan misunne henne. Det er definitivt ikke uten grunn frøkna har fått klengenavnet "Duracell".

Pensjonisttilværelsen tilbringer Ariell fortrinnsvis hos nandens foreldre, men hun er stadig å finne som celeber gjest på prærien.

Våren 2011 kom Apollo inn i nandens liv som hennes nye firbeinte ledsager. Han er en gul labradorhann som i likhet med Ariell har et utseende som vekker manges oppmerksomhet. Det er ikke få beundrende blikk denne karen møter i løpet av en aktiv arbeidsdag.

Apollo ble født 10. april 2009 og fikk sin førerhundutdannelse ved Lions førerhundskole. Han er en rolig og medgjørlig liten herremann, men samtidig en uttrykksfull hund med mye personlighet. Det er ingen spøk å være utvalgt til og overta Ariell sine arbeidsoppgaver, men den gylne karen ble raskt nandens gullgutt, og høster mye ros for sin gode innsats. Som studenthund er han ett funn da han kan forholde seg i ro lenge av gangen, men ikke så ofte durer i vei inn i drømmeland.

Han går gjerne under kallenavn som "lille pudding" "polkagrisen" og "Smørrbukk," så det kan ikke herske noen som helst tvil om at dette er en virkelig sukkerklump. Han er rett og slett til å spise opp med sine karamell -og fløtefargede sjatteringer, toppet med nydelige ører i lys sjokoladebrunt.

tirsdag 28. desember 2010

Snøfryd og tunsprell

Vi er atter en gang tilbake på prærien for å nyte noen fredelige timer. Jeg fikk virkelig boltre meg på tunet i går, da værgudene også var så greie å lempe litt på vinterkulda. 10 blå og lett snødryss er alle tiders vintervær og jeg storkoste meg. Det gjorde nanden også, sjøl om ho ikke fikk gjort så mye annet enn å observere min vinterglede. Det er den greiste måten å lufte meg på nå når ho stabber litt ustøtt rundt med krykker og følelsesløse tær.

I dag er ho ikke så nummen i venstrelabben, men til tider klager den sin store nød. Alle medisinene gjør fortsatt nanden min trøtt, uvel og ustø, men ho har lova meg en like fin utedag som i går. Det er bra, for jeg har stadig litt ekstra energi på lager. Værgudene er fortsatt på vår side, så det skal nok bli en god porsjon tunliv i dag også, i tillegg til litt vedapportering.

På tide å be nanden fikse en skikkelig præriefrokost.

Tidlig tirsdagshilsen fra Ariell