Å hei og hi...

Først får jeg si at jeg fikk være med, men som nevnt under tvil fra nandens side. Egentlig trenger ho noen som kan passe på henne. Ho vingler rundt og er ustabil for tida. NSB og en viss graveaskin mye av skylda. Da vi reiste på tirsdag var det nemlig lenge strømløst ved Sandvika stasjon, noe som jo nødvendigvis måtte lamme togtrafikken. Når de så fikk ting på skinner igjen var verken personale eller togmateriell tilgjengelig på rett sted til rett tid. Vi skulle befordres ett stykke på vei fra Kongsberg med buss, men etter en halvtimes venting fikk vi beskjed om at det ville bli satt opp taxier i stedet. Det var mange reisende og knapt nok en taxi å oppdrive pga. skolekjøring og slikt, så da blei det enda en halv time venting i kulda. Vi fikk heldigvis god hjelp av en konduktør som måtte raskt videre og lot oss få bli med i første taxi som ankom. Sjåføren ville egentlig ikke ha meg med, men fikk grei beskjed fra konduktøren om at det ikke engang var noe diskusjonstema. Dette prakteksemplaret av en representant for Norges SomleBaner var også til uvurderlig hjelp videre fra Drammen hvor vi måtte vente en ny halvtime på tog. Alt dette medøførte at nanden blei dermed kraftig forsinka til førerhundklubbens julebord. Jeg fikk ikke enggang være med, enda så flink jeg var den dagen.

Nanden mener jeg er blitt frossenpinn og syntes det var litt snodig at jeg så ut til å greie meg så bra under tirsdagens lange, kalde reise. Sjøl var ho i ferd med å få diverse plager under kontroll før turen, men kulda tærte tydeligvis hardt på helsa, for ho var sengeliggende på onsdag. Torsdag kreka ho seg ut av senga for å dra på en obligatorisk forelesning. På ettermiddagen var det planlagt veiledning, men nanden valgte heller å ta en ekstra dagstur tett oppunder jul, da formen var blitt så dårlig at ho lurte på om ho ville greie å stå oppreist til trasking, venting og en del tid stående på t-banen brakte oss til ei seng ho kunne krype opp i.

I dag er formen til nanden langt bedre. Vel og merke er den noe varierende, men nå er det mest i toppen problemet sitter. Det er visst ganske vanlig for tida så det kan knapt kalles en nyhet. Plagsomt og fryktelig upraktisk er det jo like fullt.

Etter å ha vært mer død enn levende ei hel natt, kravla nanden seg ut av senga, jeg fikk frokost og luftetur før ho stakk i vei uten meg. Ho mente jeg kom til å få nok med hjemturen, og at gamle grånende damer som meg dessuten bør skånes for visse påkjenninger. Jeg finner meg jo i det, men sørger for at nanden legger skikkelig merke til min misnøye før ho går. Det er alltid like stas når ho kommer tilbake, men litt kjipt de gangene ho helt tydelig har pleid omgang med andre hunder. Nesa mi er det nemlig ingen ting i veien med, så den slags avslører jeg lett.

Nå er vi hjemme igjen, og reisa har gått knirkefritt til tross for at værgudene pøste på med masse vann på den kalde bakken oppover dalen. Heldigvis har vi så langt fått snø og passelig mange kuldegrader her øverst oppi høgget. Nanden håper været holder seg til det lysner av dag og butikken åpner, for ho har ørtogførti pakkenellikker som må hentes. Ellers har ho nok å ta seg til i helga, så da får jeg gjøre meg ekstra flid med nandelufting. Det er jo viktig med pauser i en travel hverdag, ikke sant?! :)

Nå har nanden fått varma opp labradorgrillen så jeg kan legge meg godt til rette og svi av litt pels. Det trues med både pote -og haleklipp i helga, så da kan jeg jo like gjerne bidra litt sjøl. Nanden mener ho bør ønske seg peissett til jul så ho kan fjerne meg noenlunde trygt fra varmen.
- Høh. Kommer ho veivende med ildrake trur jeg sannelig jeg skal vurdere å trekke meg unna ved egen hjelp.

Heit helgehilsen fra Ariell