Burprøvelser

Som førerhund har man jo på ett eller annet tidspunkt fått kjennskap til slike små fengselceller som de tobeinte ynder å kalle bur. Det høres kanskje litt penere ut, men forhindrer uansett ikke at det eksisterer nokså delte meninger om slike oppbevaringsløsninger.

Jeg har nokså varierende erfaringer med bur. I min ungdom var jeg ei skikkelig kennelbølle og en utbryterske av dimmensjoner, men da jeg for ett par år tilbake var innlagt på dyreklinikk i flere døgn fikk jeg skryt for å oppføre meg svært eksemplarisk. Nanden mener at jeg ved sistnevnte må ha vært så sløv av alle medikamentene at jeg ikke hadde ork til å lage spetakkel. Det var jo ikke akkurat mye liv da ho henta meg heller, og jeg brukte flere dager på å komme til hektene igjen. Med unntak av noen spredte trusler har ikke bur vært noe stort tema i min hverdag de siste sju åra. Nå er altså truslene blitt alvor.

For en uke tilbake nevnte jeg at nanden var blitt førstegangseier av en burinnretning, men den er ikke blitt prærieinventar. I går var vi innom nandens foreldre der buret nå er instalert. Jeg fikk prøveligge burputa mens nandefadern tok seg av monteringsarbeidet, men det tok ikke lange tida før både jeg og puta blei bura inne.
- Oops. Nå protesterer nanden vilt og mener jeg får slå av l itt for kjentfolk. Det gikk nok kanskje ikke fullt så dramatisk for seg. Burdøra blei nemlig stående åpen, noe jeg ganske raskt benytta meg av. Jeg ser ikke helt poenget med å tilbringe tida i et åpent bur når jeg like gjerne kan varme ett par føtter under stuebordet, så jeg kom nokså kjapt luskende i håp om litt tobeint selskap.

Her på prærien har jeg alltid hatt rimelig god oversikt over min lille flokk fra min faste liggeplass. I nandeforeldrenes kråkeslott er det ikke mulig å observere alt som skjer fra ett og samme sted så jeg har nok hatt en tendens til å leve en litt omflakkende tilværelse når vi har oppholdt oss der. Nysgjerrig og sosial som jeg er, har jeg ofte greid å snike meg nokså umerkelig til en plass i nærheten av de steder det måtte være antydning til liv. Huset er en utfordring å få god oversikt over fordi det er så stort og åpent og ting gjerne skjer litt rundt omkring. Dessuten utgjør verken grinder eller dører noen hindring for meg, så det har aldri vært særlig vanskelig å være på vandring der i gården. Min faste plass har jeg jo dessuten hatt på loftsrommet og der tilbringer vi stort sett bare en og annen natt.

Nanden har klart og tydelig gitt uttrykk for at nyanskaffelsen ikke skal fungere som strafferedskap og oppbevaringsboks på ubestemt tid. Målet er at det skal bli mitt eget trivelige lille krypinn, et trygt hi der jeg kan slappe av. Sjøl om buret er innkjøpt for å sikre trygg forvaring av type utspekulert labrador, skal det ikke være et sted der jeg uten videre kan stues vekk hver gang ved enhver anledning noen skulle få et innfall om at det ikke er ønskelig å ha meg tassende rundt på frifot.

Det blir nok mange kråkeslottbesøk framover for å sikre optimale hiforhold og skikkelig tilvenning, for å unngå de helt store omveltningene den dagen det virkelig oppstår behov for å hindre meg i uforsvarlig innendørs jaktvirksomhet. Med min bakgrunn som kennelens store skrekk er nanden samtidig litt spent på hvordan jeg vil takle burbruken, og har studieplanen klar for voksenopplæring av såvel meg som husets tobeinte. Så gjenstår det å se hvordan vi lykkes.

Småbøllete hilsen fra Ariell