Nandehundenes blogg: En dag med dachs

Labradortispa Stifinnerens Ariell ble født på Norges blindeforbunds førerhundskole 20.08.2001. Den vesle bølla har blitt godt voksen dame og ble tatt ut av tjeneste som førerhund våren 2011. Hun er stadig full av livsglede og sprell, til stor fornøyelse for sine tobeinte venner. Dette er den ville og gale Vofs med nysgjerrig snute og propell bak. En herlig, liten hund som smiler med hele seg, og selv som pensjonist fryder seg over å få hjelpe til.

Ariell har fungert som studenthund i nesten sju år, noe som innebærer en del reising, men helt fram til hun ble pensjonert i en alder av ni og et halvt år har hun tatt fatt på sine oppgaver med en iver og arbeidslyst som andre bare kan misunne henne. Det er definitivt ikke uten grunn frøkna har fått klengenavnet "Duracell".

Pensjonisttilværelsen tilbringer Ariell fortrinnsvis hos nandens foreldre, men hun er stadig å finne som celeber gjest på prærien.

Våren 2011 kom Apollo inn i nandens liv som hennes nye firbeinte ledsager. Han er en gul labradorhann som i likhet med Ariell har et utseende som vekker manges oppmerksomhet. Det er ikke få beundrende blikk denne karen møter i løpet av en aktiv arbeidsdag.

Apollo ble født 10. april 2009 og fikk sin førerhundutdannelse ved Lions førerhundskole. Han er en rolig og medgjørlig liten herremann, men samtidig en uttrykksfull hund med mye personlighet. Det er ingen spøk å være utvalgt til og overta Ariell sine arbeidsoppgaver, men den gylne karen ble raskt nandens gullgutt, og høster mye ros for sin gode innsats. Som studenthund er han ett funn da han kan forholde seg i ro lenge av gangen, men ikke så ofte durer i vei inn i drømmeland.

Han går gjerne under kallenavn som "lille pudding" "polkagrisen" og "Smørrbukk," så det kan ikke herske noen som helst tvil om at dette er en virkelig sukkerklump. Han er rett og slett til å spise opp med sine karamell -og fløtefargede sjatteringer, toppet med nydelige ører i lys sjokoladebrunt.

lørdag 22. januar 2011

En dag med dachs

I går kveld blei det bråbestemt at vi skulle få besøk da Nussedachsens flokk skulle på bytur. Det er litt uvant for meg å dele nand med noen, men det går fort over og det tar ikke lange stunda før husfreden senker seg.

Egentlig er det stas med dachsebesøk, særlig når vi får sprelle fra oss litt ute. Godt det er et stykke til nærmeste nabo, for det går ikke akkurat lydløst for seg når dachsen er i leikemodus.

Nanden er stadig fornøyd med at jeg behandler gjesten vår så pent. Ho får gjøre akkurat hva ho vil, låne min matmor, stikke av med leikene mine og spise godbitene mine. Akkurat nå er ho sysselsatt med den ene Leoen min, noe som overrasker nanden en smule. Nå som dachsen har sitt har jeg min tobeinte til fri benyttelse. Det setter jeg sjølsagt stor pris på, men det er fint å ha firbeint gjest også.

Gjestfri lørdagshilsen fra Ariell