På tur etter bur

I går blei det bråbestemt at jeg skulle få min årlige vaksine og helsekontroll da nanden fikk mulighet for skyss med privatbil. Omstendighetene med tilgang til egna transportmiddel gjorde også at burjakta gikk inn i en intensiv fase med akseptabelt resultat. Nanden har nemlig vært nokså bekymra for at det her drøyes i det uendelige og at det dermed ikke finnes noe bur tilgjengelig den dagen det virkelig trengs, men kan endelig ta det med ro. Etter litt diskusjon med de som skal innrede huset sitt med mitt nye krypinn gikk ho til innkjøp av bur og burpute, så da gjenstår bare monteriing og høvelig plassering.

Veterinærbesøket var et kapittel for seg. Dessverre er begge de faste veterinærene ute i permisjon på grunn av småfolk, så vi fikk stifte bekjentskap med det nye tilskuddet blant klinikkens ansatte som visstnok også er kommet for å bli. Vi har alltid møtt nye veterinærer med et åpent sinn, for det finnes mange dyktige av dem, men dette møte mener nanden at ho fint kunne vært for uten. For det første svarte jeg nok ikke til veterinærens forventninger, og ho mislikte tydeligvis at en førerhund kan ha slike hypertendenser. Måten ho møtte meg på gjorde meg i tillegg veldig usikker, noe som ikke gjorde saken særlig mye bedre verken for meg eller nanden min.

Veterinærdama hadde tydeligvis heller ikke sett på journalen min, og den generelle helseundersøkelsen er den mest slurvete vi noen gang har vært utsatt for. Undersøkelsen foregikk på golvet, og jeg fikk ikke komme opp på bordet før blodprøve skulle tas, noe ho også måtte innhente bistand til. Nanden kan ikke med sin beste vilje forstå hvorfor noen barberer halve labben for å finne et lite sted å stikke, og nå ser jeg ikke ut. Det kommer nok til å synes godt en stund, for pelsveksten går sakte for tida.

Jeg blir lett urolig når noen bøyer seg over meg. Dessuten er jeg vant til å få komme rett opp på behandlingsbordet og roer meg best der, men nanden oppfatta raskt at ho ikke burde komme med ønsker og forslag til bedre løsninger. Ho fikk også en ekstra utfordring med sitt behov for krykke sammen med urolige meg og våte sko på nybona golv.

Nanden håper de har gjort et bedre funn av ny dyrepleier som de visstnok også har ansatt. Ho håper inderlig ikke jobben har tilfalt det mennesket ho observerte i ferd med å "veilede" en kunde i fôrvalg, for det var heller lite tilfredsstillende.

Jeg har gått ned i vekt, noe som nok svarte til nandens forventninger, men denne gangen ikke bekymrer henne nevneverdig. Ho gjorde et fånyttes forsøk på å forklare at idealvekta gjerne må nedjusteres når en hund tydelig taper noe muskelmasse, og at vi holder på med fôrbytte på grunn av at magen ikke lenger er stabil på u/d-fôret. Det går bedre nå som vi halvblander, men det byr på noen utfordringer i forhold til å finne en optimal fôrmengde. Jeg tar i alle fall ikke skade av å legge på meg en kilo, og mer ned i vekt bør jeg definitivt ikke. På denne bakgrunn har denne veterinøsa konkludert med at ormekur er tingen akkurat nå. Da blei nanden bare enda mer oppgitt og på nippet til å kreve at dyredoktoren måtte sette seg bedre inn i pasientens sjukehistorie før avgjørelser om behandling blir tatt. Nandens problem er forsåvidt ikke ormekuren i seg sjøl, men hensikten med den på nåværende tidspunkt. Ormekur har nemlig ikke for vane å gjøre magen min bedre, heller det motstatte.

Blodprøvesvarene får nanden forhåpentligvis avklart i dag, og jeg skal inn til ny kontroll om noen uker pga. vekta. Da er en av de andre veterinærene tilbake på jobb også, så vi kan få undersøkt ørene, øynene og skuldrene som strengt tatt vekker mest bekymring hos min tobeinte.

Da vi kom hjem fikk nanden enda en lite oppløftende overraskelse på mail. I førerhundklubben står også utfordringene i kø, så jeg har en opgitt og frustrert tobeint om dagen. Innimellom alle mailer og telefoner setter ho heldigvis av litt tid til lufting av meg og den grilla hjernecella si, men ellers skjer det ikke alltfor mye her i dag synes jeg.

Nyttårslank kjedeseg-hilsen fra Ariell