Fytti grisen!

At nanden er både tunglært og dumdristig har dagens begivenheter bevist. Ho skulle vært på møte i tigerstaden, men var forutseende nok til å forstå at en dag med veldig mye reising kunne by på problemer. I morges var formen såpass ille at ho vurderte å avbestille veterinærtimen og holde seg hjemme. Jeg skulle jo unastte bare på kontroll, men nanden hadde ikke lyst til å utsette det, så vi reiste da. Bussturen resulterte i en øm rygg og en kranglete venstrefot. Til tross for ubrøyta fortau greide jeg utrolig nok å trekke henne med meg til dyreklinikken, men særlig godt hadde ho det nok ikke, for ho masa stadig om at jeg måtte roe tempoet. Ho innså heldigvis at en dagstur til Oslo ville få uutholdelige konsekvenser og bestemte seg til slutt for å reise hjem og heller møte opp telefonisk. Nå har nanden stått ett par timer ved datamaskina og er aldeles segneferdig.

Jeg var til min gamle veterinær i dag. Jeg er så frisk som bare jeg kan bli og veier akkurat det samme som for fire uker tilbake. Blodprøvene var veldig fine nå, og de hvite blodcellene har også økt i antall heldigvis. Nanden fikk skryt for å passe godt på ørene mine. De bærer dessverre litt preg av alt de har gjennomgått, men ser reine og fine ut. Denne øyeproblematikken er jo en sak i særklasse, og nanden synes egentlig uttalelsene rundt en evt. forverring var ganske vage, og at ho egentlig har hørt det samme ganske mange ganger. De største iriscystene er ikke blitt større, men de to små i underkant av pupillen på venstre øye ser ut til å være i utvikling. De ligger jo slik til at de ikke fortstyrrer synet mitt. Det finnes imidlertid en viss risiko for at de kan komme ti å hindre drenering av kammervæske og dermed vil forårsake grønn stær, men det er jo også en bekymring vi allerede har levd med et års tid.

Nebb og klør med onegn har det bra, og min livlige oppdreden vitner ikke om store plager i bevegelsesapparatet. Nå bør vel nanden forhåpentligvis sove rolig og bekymringsløst noen netter. Innimellom har ho mareritt om en flatsnuta labrador med avklipte ører, gjensydde øyehuler og manglende frambein.

Etter veterinærbesøket var vi en raskt tur innom dyrebutikken fordi nanden hadde stort behov for å finne noen ho kunne plage med ett par fôrpsørsmål. Det kunne ho nok like gjerne ha spart seg.

Apropos sparing var det var definitivt ingen sparegris vi tok med oss hjem. Jeg fikk en latexgris av det mer disekeringssikre slaget. Jeg likte grisen godt jeg, og syntes egentlig den var veldig spennende, helt til jeg gjorde et feiltrinn som gjorde den skummel. Jeg kom nemlig i skade for å dytte litt hardt i den, og fikk meg en støkk da den svarte med nokså høylytt grynting. Den overreagerte så absolutt da jeg jo ikke hadde gjort noe forsøk på å mishandle svinet. Ikke tør jeg gjøre det heller, for da er jeg redd den angriper. Med andre ord ett skikkelig villsvin forkledd som uskyldig gris.

Vi har forresten også fått erfare hvordan grisen reagerer på virkelig tøff behandling. Ved et uhell kom nanden til å tråkke på den, noe som definitivt ikke gjorde det uforutsigbare leikedyret noe mildere stemt. Den hylte faktisk som en stukken gris, hvorpå nanden etter å ha fått igjen pusten etter den første overraskelsen knakk sammen av latter. Jeg syntes ikke det var det minste mosomt og tassa bort til den trygge kroken min. Litt småfurten og nokså stilltiende holdt jeg meg der en god stund, og har konkludert med at den tingesten der er noe ordentlig svineri.

Griselei hilsen fra Ariell