Magen min er ferdig med sitt renselsesrituale som en vakker fredagsnatt var absolutt merkbar i begge ender. Nå er normale tilstander under gjenoppretting, og nanden er i ferd med å trekke tilbake trusselen om å la meg bli igjen her oppe i den lange, trange dalen. Det er da enda godt, for ho er i ferd med å pakke sekken for en virkelig langtur og jeg er allerede i reisemodus. For å få fortgang i sakene prøver jeg så godt jeg kan å hjelpe til med prosjekt "full sekk". Maten min er nå lagt nedi, så da kan jeg være ganske trygg på at jeg er inkludert i reiseplanene.
Ellers har nanden min som vanlig altfor mye ugjort, og situasjonen er akkurat så kaotisk som den pleier være før vi legger i vei. I praksis vil det si at søvn er kraftig nedprioritert for den tobeintes del, så det er godt jeg skal være med å passe på. Det nytter ikke å sende slike trøttinger på tur på egen hånd. Det er altfor risikabelt.
Vi har hatt mye bra vær i det siste, men det har blåst en nokså kald vind over prærien. Heldigvis har det ikke vært til mye hinder for mitt sårt tiltrengte friluftsliv, og det har blitt mange gode stunder utomhus.
Ja, ja. Jeg får vel gå tilbake og passe på så nanden får med seg sokkene sine, og andre nødvendigheter ho har lagt fram i den hensikt å greie og få dem ned i sekken. Det er sjelden et vellykka prosjekt uten min medvirkning. Jeg burde strengt tatt lønnes som heldøgns personlig assistent, men utsiktene for noe slikt blei jo ikke større da en jo er blitt degradert til vare.
"For et hundeliv" vil vel noen si, men egentlig er det ikke så aller verst å være nandehund sjøl om det ikke er stort å bli feit av. Mange har til og med problemer med å tru at jeg er en vaskeekte labbe, så benevnelsen går mer i retning av labrador light.
Jeg har jo dessuten bevist at jeg ikke er krympefri, så det er ikke helt enkelt å holde på labradorstatusen uten å måtte framvise stamtavle. Et annet problem er at avstanden mellom øra er tilstrekkeiig stor til at folk på grunnlag av hattmålet kan finne på å omtale meg som hannhund. Jeg er derfor ganske snar med å kaste meg ded på rygg og brette meg ut, så alle kan se at jeg ikke har noe tilleggsutstyr.
Nei, nå får det være nok skrifsing for i dag. Jeg må sørge for å gjøre nanden reiseklar.
Rastløs hilsen fra Ariell
Høsten kommer stormende
I slutten av september begynte det brått å bli litt høstlig, og nå er høsten over oss for fullt. Høsten er en fargerik årstid på så mange vis. Bloggen er nå så smått under oppdatering igjen og det ligger en del innlegg som venter på sin tur til å slippe til. Vi ønsker alle en fin høst!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar