Husriving og ny hinderbane

Et lite stykke ut i nabolaget har vi et hestlig foretak som nanden ynder å kalle "Uvdal wild west - drit og dra". Hestefolk som peprer gårdsveien vår med hestemøkk har ho ikke helt sansen for, og det er jo sjølsagt ikke snakk om å legge fra seg en og annen haug med hestepærer. Neida., her er det snakk om gjødselspredning i metervis så det ligger småkladder over alt. Sånne hindre er jeg lite vant med, så nå har jeg for sikkerhets skyld gått noen omganger hestelortslalom med gummiskodd nand. Ho er også denne gangen veldig fornøyd med meg, men jeg hadde et lite uhell. I mitt iherdige forsøk på å redde henne unna ei fersk hestepære i en litt smal passasje greide jeg nemlig å rtåkke i lorten sjøl. Nå finnes det verre ting enn hestemøkk og nanden mener det tross alt er bedre med litt ekstra labbevask etter et sjeldent uhell enn å risikere flere par ødelagte joggesko.

Nanden træler med siste innspurt av eksamensoppgava som skal leveres om drøyt et halvt døgn. Trenger jeg å nevne at ho ser aldeles segneferdig ut og knapt kan røre seg? Det er jo det vanlige resultatet av slike sysler. Ikke så rart når ho blir stående så lenge av gangen at ho står i fare for å slå rot. Ho får i alle fall skikkelige elefantbein på den måten. Sitte går jo heller ikke i lengden for da mister ho bakkekontakten.

Jeg har visst fått for vane å dundre løs på både det ene og det andre. Tidligere i dag lurte nanden på om jeg hadde planer om å rive huset da jeg skulle legge meg. Det hele skyldtes en aldri så liten feilberegning og dermed deisa jeg borti veggen så det rista i hele kåken. Dårlige hus her oppe i fjellheimen tydeligvis :)

Jeg får av og til høre at jeg godt kan bli litt mer forsiktig når jeg plasserer kroppen min, og innimellom ymtes det om at jeg burde hatt tilleggskurs i parkeringsteknikk.


Dunderfull hilsen fra Apollo