Tornerosesøvn

Dagen har så langt ikke hatt veldig mye spennende å by på. Etter en god lufterunde og frokost vagga nanden til sengs og holdt seg der noen timer. De siste dagers intense studievirksomhet ser ikke ut til å ha helsebringende effekt denne gangen heller, snarere tvert imot. For sikkerhets skyld har kroppen hennes også erklært krig mot noen ubudne små gjester.

Som vanlig var det Ariell som måtte bryte stillheten, og til nandens forundering gikk det slett ikke gikk stille for seg. Den siste tida har det jo ellers ikke vært noen ville tilstander for å kalle vår tobeinte hjem fra drømmeland. Men i dag viste gamlemor at ho slett ikke har oppgitt sine "vekkelsesritualer" sjøl om det skal være en god stund sida sist jo gikk til det skritt å torturere beinhaugen ut av senga. Det var ikke akkurat noen skjønnhetsbehandling ho utførte, men heldigvis sitter kloremerkene for en gangs skyld i nakken og ikke i ansiktet. Nanden på sin side mener at Ariell nå har vært så lenge her på prærien at vonde vaner er i ferd med å vende tilbake. Det finnes en annen logisk forklaring som heter ekstremt godt sovehjerte, men det øret er ho lite vllig til å høre på. Det må faktisk litt krutt til for å vekke nanden fra tornerosesøvnen, og sjøl om jeg ikke er tilhenger av slike ufine metoder må jeg nok innrømme at jeg i mitt stille sinn heia på Ariell. Ho hadde uansett ikke behov for noen ekstra oppmuntring, for der var både strategien og målet gitt, og insatsen var upåklagelig.

Det ser i alle fall ut til at det ikke står altfor dårlig til med sammenføynigene i bikkjeskrotten, for makan til akrobatikk og logrefaktor da gitt. Hadde halen bære vært litt lengre kunne ho slengt den rundt hele kroppen. Resultatet av dagens opptrinn er at nanden nokså spøkefullt truer med å inndra de dyrebare og effektive dråpene med Cortaflex dersom bølla fortsetter den brutale sengehærpingsvirksomheten.

Uavhengig av hva vår tobeinte måtte mene, blir konklusjonen nok en gang at det er godt ho har Ariell som sin firbeinte vekkeklokke, for jeg ville gladelig latt Tornerose sove rundt, så jeg fungerer dessverre dårlig til formålet vekking. Nanden blir jo døsig bare av å høre på snorkinga mi, så ho trenger definitivt noen som kan gi litt motvekt i en ellers søvndyssende tilværelse. Om ikke annet har jeg da lært at jeg må stå opp om morningen om det skal bli noe mat og luftetur på meg, så nanden slipper i det minste å slepe meg ut.

Ettermiddagshilsen fra Apollo som er klar for påseling og langtrask