Planer er til for og endres

I dag har vi atter gjort våre tunsprell i regnet, så det fuktige sommerværet har visst ikke tenkt å slippe taket enda. imidlertid er det gledelig at det ikke regner så intenst og at vi tilgodeses med noen minutters oppholdsvær innimellom. Da jeg og nanden skulle ut å gjøre dagens ærend var vi så heldige at det bare regna litt innimellom. Veldig våte og sølete slapp vi i det minste å bli.

Nanden er av og til et rotehue av dimmensjoner. Ho skulle ha varme rundstykker til frokost, men av og til skjer tusen ting på en gang så ho fikk aldri spist dem. Dermed blei de liggende å tørke. Det kan jo muligens være til min fordel sjøl om jeg ikke har for vane å spise tørka brødmat. Det er nemlig sjelden det finnes noe slikt å oppdrive her i gården.

Dagens opprinnelige plan var egentlig å reise ut fra morningen av, men da måtte vi vente noen timer på buss hjem igjen, noe nanden var litt i tvil om kroppen hennes hadde lyst til. Ellers går det da så smått framover med henne, men jeg kunne trenge litt drahjelp. Jeg har spurt Ariell pent om litt bistand, men ho vifter bare litt overbærende med halen og sier at ho dessverre ikke får lov å holde på med sånne selesysler lenger og at jeg nok må greie den biffen sjøl. Noen tips har ho da viska meg i øret, men jeg er nå engang ikke så tøff at jeg vil prøve å springe fra en slepende og haltende nand. Ariell gir seg over og mener at den tobeinte skrotten går seg til etter en stund og at den med fordel kan utfordres litt. Nanden orker ikke mase om mer tempo når kroppen hennes har satt på bremsen, men prøver å etterkomme firbeinte krav om mer fart. Det er en viss fare for at sluttresultatet bli mindre trivelig, men i følge min firbeinte venninne det er den tobeintes problem.

Utpå ettermiddagen tok vi kortversjonen av den tidligere planlagte turen vår. Nanden er fornøyd med meg, men sier jeg av og til kan bli litt vel opptatt av å gå på langtur inn i sideveiene, særlig når vi vender snuta hjemover, men så er det jo også langt flere sideveier å markere på hjemfarten. Gamlemor sjøl hadde visst en periode der ho gjerne ville gå alle tenkelige og utenkelige omveier når nanden helst ville rett hjem.

Til nandens glede er jeg kommet over de værste frustrasjonene rundt de trange bussene som snirkler seg gjennom dalen vår, og oppfører meg nå ganske eksemplarisk ved påstigning. Dette med å åle seg inn mellom smale seterader blir jeg neppe helt fortrolig med, men gjør det uten altfor mange funderinger og overveininger. Nå har jeg en tobeint som prøver å ta litt hensyn til at det ofte kan være veldig utfordrende å parkere en kraftig guttekropp mellom setene da det er uhyggelig trangt om plassen i mange av bussene. Jeg er dessuten heller ikke riktig så smidig og sammenleggbar som hennes tidligere firbeinte reisefølge, og strever litt med kroppskontrollen ved parkering på steder der en knapt nok har rom nok til å tenke, og i hvert fall ikke kan snu seg for å skifte mening.

Nok om det. Bussturen forløp uten større problemer i dag og nanden fikk gjort det ho skulle. Resultatet av dagens fangst var en liten flaske fiskeolje til Ariell. Ja, og så en pose Eukanubakjeks bare til meg :) Gamla får jo ikke spise sånt for da blir magen hennes vanskelig. Ikke greit med sånne gamle, følsomme skrotter som ikke får annet å spise enn sine nøye tilmålte matrasjoner og litt grøntfôr. Nå er det ikke mye ekstra som tilfaller meg heller, men nanden er ikke fullt så restriktiv med hva jeg får knaske i meg.

Nå i kveldinga kom jeg over en brun plysjhund som jeg ulykkeligvis kom i skade for å disekere. Nanden er jo aldri langt unna og oppdaga altfor fort min ugjerning. Jeg trenger vel neppe nevne at ho konfiskerte den noe medtatte fillebikkja.

Nei, jeg er ikke uoppdragen, bare litt nysgjerrig og utforskende. Dessuten har man jo sine instinkter i behold. Det hører med til historien at nanden ga meg en større utfordring enn den stakkars forsvarsløse plysjhunden, så jeg er nærmest utslitt etter forsøket på å fiske ut en godsak fra en godbitball. En tungebrekkende øvelse som også har kosta meg betydelig huebry. Så da går jeg til ro for kvelden med hardkokt hjernemasse og mør tunge.

Trøtt tirsdagshilsen fra Apollo