Bilde 1: Apollo liggende ved den nye heisen ved hovedinngangen. "Ventetid er hviletid."
Bilde 2: Apollo sammen med hundeskulpturene i sansehagen. "Slike nymotens hunder er ikke lette å kommunisere med, men hode, hale og fire bein har de i alle fall fått."
Bilde 3: Apollo ved innendørs fontene. "Sildre, sildre. Ikke vanskelig for nanden å vite hvor vi er."
Bilde 4: Apollo i slusa inn til luftegården. "Dette er ikke noe blivende sted. Har noen tenkt å slippe meg inn snart?"
Bilde 5: Apollo i hundebadet. "Ingen muligheter for svømming her inne, men våt kan man så absolitt bli. Sleng hit et hånkle nanden!"
-----------------------------------------------------
Tidligere i høst har vi vært på flere langturer til en byggeplass og nå i helga tok vi turen dit igjen. Helt fiks ferdig er det ikke enda, men det er ikke lenger plagsomt mye støy og rot over alt, og senteret har for lengst hatt sin ofisielle åpning.
Det er blitt et underlig sted med masse kriker og kroker og mye rart å forholde seg til for en fersking som meg.
Jeg har begynt å forstå at vi faktisk kan bo i ulike deler av bygget fra gang til gang, og søker ikke så ofte dører til rom vi har bodd på tidligere. Denne gangen har vi holdt til på det som nå er rom 113 (tidligere 21). Det er rommet nærmest hundedusjen, eller hundebadet som det nå heter på fint. Det er ingen forandringer der med unntak av skiltet på utsida, så det fortsatt en kombinasjon av vaskeplass og lager for diverse hundeutstyr. Forleden begikk jeg en noe bedriten rulletur, så nanden fant det best å gi pelsen min en skikkelig vask.
Hundebadet er fortsatt den faciliteten nanden verdsetter høyest ved Hurdalsenteret. Svømmebassenget har ho ikke engang vurdert å bevege seg i nærheten av. Ho mener ho blir like våt av å vaske meg, for jeg rister meg godt og grundig både titt og ofte under slike renselsesritualer. Jeg skulle nok gjerne vært en tur i bassenget også, men der et det dessverre absolutt hundefri sone. Nanden sier jeg får trøste meg med at hundebadet ligger like ved svømmehallen, og at vi faktisk er ganske heldige som har et eget rom for reingjøring og stell.
Ved inngangsdører og ute på enkelte lysstolper finnes lydinstalasjoner med ulike dyrelåter. Eselmishandlinga har de gitt seg med til fordel for litt fuglekvitter, og ellers er både gjess og løver hørbart tilstedeværende. Jeg blei beint ut skrekkslagen da vi gikk gjennom det gamle atriet og nærma oss døra inn til det nye resepsjonsområdet, for der havner man virkelig i løvens hule. Jeg skvatt bakover og blei stående på fire stive bein og med øya på stilker, men nanden mente løven ikke var farlig, så jeg lot meg overtale til å bli med inn.
Fortsetter en rett fram gjennom hovedinngangen og ut i det nye atriet, eller sansehagen som det heter, vil en nokså sikkert støte på noen firbeinte. Riktignok er de flyttbare, men de snodige oransje og svarte hundene som står der ute kan ikke gå på beina sine. I sansehagen er det blant annet også urtekasser med benker, men nå så seint på høsten pirrer det ikke sansene nevneverdig. Legger en veien rett gjennom sansehagen til gangen mellom undervisings- og treningsbyggene møter en først lyden av noen gjess som holder på å le seg ihjel, og når en åpner døra inn til gangen høres sildring fra ei fontene.
Rett fram over denne gangen går det dør ut på sørenda av senteret der det er bygd et lite amfi, leikeplass, klatrevegg, sikksakksti og luftegård for oss firbeinte gjester. Luftegården har to inngangen, så den skal være lett tilgjengelig fra alle etasjer. Begge inngangene har sluse som vi kan slippes inn i først, for å unngå at andre firbeinte som befinner seg i luftegården får fri vei ut. Den øvre inngangen har også et leskur med benk like ved slusa. Ved nedre inngang er det også benk, men den er ikke overbygd. Til denne inngangen er det også satt opp rekkverk som brukerne våre kan følge.
Med to mål luftegård er det innført kraftige restriksjoner på luftemuligheter i senterets umiddelbare nærhet. Med unntak av luftegården skal en nå gå ned forbi ballsletta så vi kan slippes løs i området bort forbi skytebanen.
Hele denne helga var altså satt av til å bli kjent på nye Hurdal syn- og mestringssenter, eller synd- og festingsenter som min tobeinte ynder å kalle det. Nanden er veldig glad for endelig å ha fått god tid til en grundigere befaring. Nanden mener en bør være nokså våken og opplagt de første gangene en vandrer rundt der oppe, og særlig når en i tillegg til å gjøre seg kjent med stedet også skal støtte og oppmuntre en litt skeptisk firbeint ledsager som synes det er uvant med så mye snodig spetakkel og rare tingester rundt omkring. Så får vi håpe at hunder som i framtida skal samtrene der oppe blir godt miljøtrent på stedet før de påbegynner samarbeidet med sin bruker.
Vi har traska mye rundt i helga, så jeg er blitt vant til både løvene og gjessene nå. Jeg kan også gå forbi hundene uten så mye som å kaste et blikk på dem. Den nye heisen syntes jeg er litt skummel, men vi har kjørt den noen ganger så nå tør jeg bli stående og prøver ikke så ofte presse rompa ned i heisgolvet.
Søvnig søndagshilsen fra Apollo
Takk for lite innblikk i hvordan nye synd og festingssentret er blitt :) Ok så ikke så mye nytt på "hundespa"fronten da altså? Ja om luftegården er helt rømningsikker så er det jo ingen sak, men ellers så var det nå voldsomt langt en skulle gå før en kunne slippe ellers ja... Godt du har blitt godt kjent da, for høres ut som en hver trenger nokså grundig omvisning før en klarer finne frem på egenhånd *s* Har vel ingen umiddelbare planer om å dra dit men. Høres også ut som en må ha miljøsterk hund ja med alle lyder og tingster. Så enig med deg håper de som skal samtrenes der oppe blir noe miljøtrent der før stakkars brukeren kommer ;)
SvarSlettHei Karianne og Xenon
SvarSlettJa, nanden trenger visst å bli godt kjent om ho skal greie å bistå kursdeltakere på et såpass stort sted. Ho sier ho er glad ho har hatt anledning til å inspissere nybygget sammen med meg, for ellers hadde nok ikke min tobeinte hatt ork til å bruke på langt nær så mye tid til å labbe rundt for å finne fram. Det er ikke blitt noe mindre krevende å ferdes der i alle fall, men alt blir jo noe lettere når en er tilstrekkelig kjent.
Bortsett fra navnendringen som innebærer bedre skilting,er det lite nytt å skrive hjem om fra spaavdelingen for oss med fire poter. Okei, rett skal være rett så herved er tilgang til ett par svamper og ei kanne grønnsåpe også nevnt, men det er ikke "fasciliteter" vi engang kunne drømme om å benytte oss av.
Luftegården skal nå være rømningssikker og har vært testa av et antall viltre vofser, så da får vi håpe den endelig holder firbeinte på innsida. Nanden fant også ut at å sitte på benken ved nedre sluse kan være rein risikosport, for der skal det lite til før en får ett bikkjedyr med bremesvikt i ryggen. Tobeint benyttelse gangstien der inne er heller ikke å anbefale, for slik den ser ut nå er det nok få hunder som bevisst vil unngå å gjøre sine større ærend på det som knapt kan defineres som "vei". Nanden er veldig spent på om noen har tatt seg bryet med å rydde stien for høstløv og annet kvas innen vi avlegger senteret ett nytt besøk kommende helg.
En bør verken være redd løver eller andre dyr om en skal fungere noenlunde greit på Hurdalsenteret. Et særdeles utfordrende samtreningssted er det definitivt blitt, og jeg har en tobeint som er inderlig glad ho slipper å gjennomleve noe samtreningskurs der opp med det første. Trur ho vil gjøre hva ho kan for å unngå det for all framtid om det skulle bli nødvendig.