Bilde 1: Livet er herlig med sofa og pelspledd. "En herlig liten sofagris har inntatt sin yndlingsplass."
Bilde 2: Apollo i snøen.
_________________________________________________________
Den bitende kulda forsvant like brått som den kom. Forrige dagen dumpa utetempen ned mot - 20 før den allerede i går morges spratt like fort opp igjen til fem-seks små blå. For en lettelse, særlig for den vesle spindien vi skulle ta godt vare på noen timer da hennes reservemams hadde "lang" arbeidsdag og mente det var uakseptabelt å etterlate den vesle kroppen aleine hjemme i så mange timer. Så da blei det vilter leik på oss yngste. Deretter fikk gjesten vår nyte noen timers total avslapning på sofaen sammen med nanden, før reservemamsen kom tilbake for å hente nøstet.
Nanden er ikke særlig glad for at pelsen min er i ferd med å gå i oppløsning. Ho mener det er for tidlig å kaste vinterfrakken enda, men kroppen min har tydeligvis bestemt seg for at det er nødvendig å kvitte seg med store mengder hår akkurat i dag. Det blei gjort et iherdig forsøk på å bli kvitt noe ull før vi la ut på tur i morges, og i kveld står nok en ny runde avpelsing for tur.
I dag skulle vi egentlig vært på dagsutflukt da både møtevirksomhet og knapphet på medisiner tilsa at en slik langtur var påkrevet. Imidlertid har nandekroppen i flere dager sagt klart i fra om at noe slikt er lite aktuelt, og i går slo den for sikkerhets skyld til med en hardnakka halvsidig huepinn, bare for å gjøre det helt klart at det ville være særdeles dumt å begå noen større sprell.
Så her er vi da. Hjemme i roden og freden på prærien. Så får nanden heller følge møtet på telefon og trygle et apotek om litt ekstra service.
Det plager meg ikke nevneværdig å være hjemme, for her er det vinterlig vakkert og knakende godt snøføre. Med andre ord er prærievinteren som skapt for firbeint snøfresing og spretne sprell.
Vinterlig hilsen fra Apollo
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar