Tilbake til skolebenken

Etter at det en god stund så utrygt ut for om vi i det hele tatt ville komme oss noe sted som helst, blei et håpløst taxitilbud erstatta med en over måte grei bilende lillesøster med god plass i bilen til både meg og nanden, samt hennes medbrakte eiendeler... og det var jo ikke så reint lite. Og enda var det fortsatt plass til nandens to yngste tantebarn i baksetet.

Vi ankom Numedal videregående skole i god tid. Jeg har aldri vært der før, men nanden gikk på skole der i årevis. Det begynner riktignok å bli tolv-tretten år sida, men forandringene er ikke større enn at ho fortsatt finner rimelig greit fram.

Jeg syntes det var kjempespennende med helt nytt sted. Riktignok har vi bytta buss der nede av og til når vi drar på langtur fra morningen av, men jeg har aldri fått anledning til å ta området i nærmere besiktigelse. Jeg jobba som en helt, noe jeg jo vanligvis gjør, så vi fant greit fram til riktig klasserom. Der møtte vi en gjeng med spente og forventningsfulle elever og det var ganske tydelig at det ikke er daglig kost å få besøk av en firbeint nudling som meg.

Det er tredje gang nanden får en halv skoledag til disposisjon for å gi skolens helse- og sosialfagklasse en liten innføring i temaet synshemming. Ho har greid å finne fram til et opplegg som fungerer greit, men samtidig er fleksibelt nok til å ha rom for endringer avhengig av hvilke behov som måtte dukke opp under veis. Et opplegg der elevene gjennom teori, praksis og egne refleksjoner får et lite innblikk i hva det kan innebære å ha en synshemming.

Jeg fikk også hilse litt på noen av elevene og oppførte meg ellers pent. Skolesituasjonen er jo ikke helt ukjent for meg da jeg jo har vært med nanden på de ørkesløes forelesningene på universitetet. At jeg er i stand til å ligge helt i ro og være musestille er det i alle fall ingen tvil om.

Vi er kommet hjem til vår sorte dame og nå er det tid for firbeint middag og tobeint middagslur før vi labber middagstur.


Hilsen skolelyset Apollo