Løp og kjøp

Det er så absolutt ikke januarsalget som har fått vår tobeinte til å tømme sparegrisen sin, enda diverse hvitevarer og noe møblement må anskaffes i nær framtid.

Etter en søvnig nyttårsfeiring har nanden nå kvikna til såpass at ho innser hva det nye året krever av snarlige innkjøp. Deriblant viste en rask vareopptelling et stort behov for påfyll av kosttilskuddslageret for de nærmeste månedene. Fôr har vi i overflod både i fryser og sekk, så man regner med at vi rekker å bli flytteklare innen det er tid for å fylle opp matlagrene igjen. Nå kommer det jo litt an på tempoet til godsherren på Svelterud, men sveltihel er det nå likevel ingen fare for at det blir.

Den tidligere godseieren her på prærien har nå oversendt nanden skriftlig oppsigelse av den drøyt ti år gamle husleiekontrakta. Et godt, gammeldags brev der hver enkelt bokstav er pent og personlig utforma for hånd og sendt med sneglepost. Nanden kan knapt huske sist ho fikk noe slikt i posten. Det kan vel kanskje ha vært den gangen for åtte år sida, da den gær'ne nabokjerringa ga seg ende over og øste ut all sin misnøye i brevs form.

I alle de åra jeg har vært nandens førerhund har vi gått litt ekstra fort forbi den gården, og nanden hilser ikke når vi møter kjerringa på sin høye hest. Dessuten var det forrige bikkjedyret hennes lite snill med meg. Den sprang gjerne en kilometer foran eieren og hadde full anledning til å finne på alt det fanteri den kunne komme på, helt uten noen bekymring for for vedkommendes inngripen. Nanden har fortsat friskt i minne hvordan dyret en kald vinterdag plutselig kom stormende og satt i buksebeinet hennes på vei over ei isglatt bru. Ikke hadde filledyret vett til å slippe heller. Eventyret om Titus tok slutt noen måneder seinere, da dyret var så uheldig å bite feil person. Sånn kan det altså gå, så moralen her må vel være at det er best å holde tenna for seg sjøl :)

Hilsen fra Ariell som ikke har spist postmannen til lunsj