Labradortispa Stifinnerens Ariell ble født på Norges blindeforbunds førerhundskole 20.08.2001. Den vesle bølla har blitt godt voksen dame og ble tatt ut av tjeneste som førerhund våren 2011. Hun er stadig full av livsglede og sprell, til stor fornøyelse for sine tobeinte venner. Dette er den ville og gale Vofs med nysgjerrig snute og propell bak. En herlig, liten hund som smiler med hele seg, og selv som pensjonist fryder seg over å få hjelpe til.

Ariell har fungert som studenthund i nesten sju år, noe som innebærer en del reising, men helt fram til hun ble pensjonert i en alder av ni og et halvt år har hun tatt fatt på sine oppgaver med en iver og arbeidslyst som andre bare kan misunne henne. Det er definitivt ikke uten grunn frøkna har fått klengenavnet "Duracell".

Pensjonisttilværelsen tilbringer Ariell fortrinnsvis hos nandens foreldre, men hun er stadig å finne som celeber gjest på prærien.

Våren 2011 kom Apollo inn i nandens liv som hennes nye firbeinte ledsager. Han er en gul labradorhann som i likhet med Ariell har et utseende som vekker manges oppmerksomhet. Det er ikke få beundrende blikk denne karen møter i løpet av en aktiv arbeidsdag.

Apollo ble født 10. april 2009 og fikk sin førerhundutdannelse ved Lions førerhundskole. Han er en rolig og medgjørlig liten herremann, men samtidig en uttrykksfull hund med mye personlighet. Det er ingen spøk å være utvalgt til og overta Ariell sine arbeidsoppgaver, men den gylne karen ble raskt nandens gullgutt, og høster mye ros for sin gode innsats. Som studenthund er han ett funn da han kan forholde seg i ro lenge av gangen, men ikke så ofte durer i vei inn i drømmeland.

Han går gjerne under kallenavn som "lille pudding" "polkagrisen" og "Smørrbukk," så det kan ikke herske noen som helst tvil om at dette er en virkelig sukkerklump. Han er rett og slett til å spise opp med sine karamell -og fløtefargede sjatteringer, toppet med nydelige ører i lys sjokoladebrunt.

Høsten kommer stormende

Høsten kommer stormende
I slutten av september begynte det brått å bli litt høstlig, og nå er høsten over oss for fullt. Høsten er en fargerik årstid på så mange vis. Bloggen er nå så smått under oppdatering igjen og det ligger en del innlegg som venter på sin tur til å slippe til. Vi ønsker alle en fin høst!

søndag 25. mars 2012

Det var en gang...


Bilde: Det første bildet tatt av Ariell og nanden sammen. Fra Norges blindeforbunds førerhundskole på Bestum under samtreningskurset i mars 2004.
__________________________________________________________


I dag er det nøyaktig åtte år sida jeg og nanden fikk reise hjem fra førerhundskolen sammen, og i påvente av hjemstedstrening fikk jeg noen dager til å gjøre meg kjent på prærien. To dager tidligere, altså den 23. mars, var vi blitt godkjent som førerhundekvipasje på en dag som, etter at det endelig var bitt noenlunde bart, opprant med snø og slaps. Dessuten pådro jeg meg samme morgen en lei hoste etter vaksina jeg hadde fått dagen i forveien. Godkjenningsdagen blei en særlig nervepirrende affære for nanden som jo fikk meg utlevert som sin første førerhund. Ho sier ho har mange gode minner både fra samtreningsperioden og tida jeg var i tjeneste som hennes trofaste ledsager. Det har så absolutt vært noen begivenhetsrike år både på godt og vondt.

Nå har jeg jammen vært pensjonist i ett helt år også. Det var litt underlig i starten, men jeg får fortsatt utføre oppgaver som er til både glede og nytte for nanden. De tobeinte mener at jeg har all grunn til å nyte pensjonisttilværelsen, men jeg er ikke av typen som hviler på mine laurbær. Jeg trives best når jeg kan få lov å gjøre noe meningsfylt, så jeg kan være til litt nytte. Jeg passer derfor på å minne min tobeinte samboer om at jeg fortsatt er fullt i stand til å utføre en førerhunds oppgaver godt og grundig, og trår mer enn gjerne til både som ledsager og når bortkomne eiendeler skal oppspores.

Vårlig hilsen Ariell, pensjonert, men fortsatt aktiv førerhund

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Abonner på: Legg inn kommentarer (Atom)