Bilde: Det første bildet tatt av Ariell og nanden sammen. Fra Norges blindeforbunds førerhundskole på Bestum under samtreningskurset i mars 2004.
__________________________________________________________
I dag er det nøyaktig åtte år sida jeg og nanden fikk reise hjem fra førerhundskolen sammen, og i påvente av hjemstedstrening fikk jeg noen dager til å gjøre meg kjent på prærien. To dager tidligere, altså den 23. mars, var vi blitt godkjent som førerhundekvipasje på en dag som, etter at det endelig var bitt noenlunde bart, opprant med snø og slaps. Dessuten pådro jeg meg samme morgen en lei hoste etter vaksina jeg hadde fått dagen i forveien. Godkjenningsdagen blei en særlig nervepirrende affære for nanden som jo fikk meg utlevert som sin første førerhund. Ho sier ho har mange gode minner både fra samtreningsperioden og tida jeg var i tjeneste som hennes trofaste ledsager. Det har så absolutt vært noen begivenhetsrike år både på godt og vondt.
Nå har jeg jammen vært pensjonist i ett helt år også. Det var litt underlig i starten, men jeg får fortsatt utføre oppgaver som er til både glede og nytte for nanden. De tobeinte mener at jeg har all grunn til å nyte pensjonisttilværelsen, men jeg er ikke av typen som hviler på mine laurbær. Jeg trives best når jeg kan få lov å gjøre noe meningsfylt, så jeg kan være til litt nytte. Jeg passer derfor på å minne min tobeinte samboer om at jeg fortsatt er fullt i stand til å utføre en førerhunds oppgaver godt og grundig, og trår mer enn gjerne til både som ledsager og når bortkomne eiendeler skal oppspores.
Vårlig hilsen Ariell, pensjonert, men fortsatt aktiv førerhund
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar