Bilde: Ariell portrett.
____________________________________________
Av og til får jeg ha nanden for meg sjøl en stund. Før frokost i dag hadde vi damene en aldri så liten utflukt der vi vagga rundt på sølete gårdsvei og mellom skogens mange rare trær. Mellom trærne hadde elgen i all beskjedenhet lagt fra seg lorten sin, og ikke bare ett sted. Neida, jeg fant så mye elgbæsj at nanden mente hele bygdas elgbestand må ha felles avtrede her nede.
Jeg fikk ikke rare muligheten til å bidra i opprydninga etter skogens konge, for nanden var nokså tydelig på at hvis jeg i det hele tatt rørte etterlatenskapene, ville frokosten min bli avlyst. Etter å ha fått noen krasse påminnelser om det, ga jeg til min tobeintes lettelse, opp hele møkkplukkingsprosjektet. Ho mener det er til mitt eget beste da magen lett blir i ulage av å spise den slags avfall.
Frokosten er inntatt, eller rettere sagt innhalert, på mitt sedvanlige vis. I matveien er jeg såvisst ingen "dannet dame" og imponerer fortsatt med en aldeles rå spiseteknikk. Jeg har generelt ikke stort å lære av den gule jyplingen, og mine spisevaner finnes det nok uansett ikke råd for, men det må vel bare innrømmes at Apollo spiser mye penere enn meg. Ja, han kan til og med finne på å tygge en liten godbit, noe jeg aldeles ikke begriper poenget med. Nanden synes imidlertid at hans litt mer fosiktige tilnærming til mat er fornuftig, ja til og med underholdende. Og så smelter ho jo helt når den hjelpeløse stakkaren sitter og sutrer over en gulrotbit som har trilla litt for langt inn under sofaen. Den slags er ho snar med å fiske fram igjen til han, for jeg er mange hakk mer sjølhjulpen og til tross for alderen er jeg mer enn godt i stand til å åle meg innunder både her og der når der kan være noe av interesse.
Nanden er også opptatt av at ungdommen skal få nyte maten sin i fred og vil ikke ha noe av at jeg henger rundt og sikler etter maten hans. Det har jeg akseptert, og han må gjerne bruke lang tid på å spise sine oppbløtte småkjeks, for i mellomtida får jeg ha nanden sine hender helt for meg sjøl. Nanden sier dessuten at Apollo har såpass respekt for præriehusets sjefshurpe at han ville bli stående og se sin lille matrasjon bli slukt av grådigheta sjøl. Denne karen gjør ikke store anstrengelser for å skaffe seg sitt daglige brød, noe jeg tidlig lærte at er superviktig om en skal komme seg opp og fram her i livet.
Lørdagshilsen fra ei dame med livserfaring og næringsvett
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar