Viltre vårtegn

Bilde: Ariell og Apollo i vilter brytekamp.
_________________________________________________________


I dag har jeg gått ekstra grundig til verks med filleristing av gulingen. I tillegg har jeg jage han rundt i søla, mens jeg sjøl sto over de heftigste raseturene og fortsatt var ganske rein og tørr etter uteøktene. I motsetning til meg er han ikke veldig sjølaktiviserende, men det skal ikke mye påvirkning til for å få fart på gutten. Jeg trenger sjelden sette etter han for å få den unge kroppen i aksjon, og om det ikke holder å dytte han i gang kjenner jeg godt til hans svake punkter og kan gjerne finne på å nappe han litt i øret eller spise litt på flankene hans. Da blir stakkar slille Pingle-Polle skikkelig pipedyr. Det skal visst ikke mye til før livet hans raser sammen, men sjøl om han klager sin nød er det ikke mye støtte å hente hos nanden. Han er nemlig ikke spesielt grei tilbake der han sleper meg rundt etter nakkeskinnet. Jeg lager ikke noe spetakkel av det, men hevnen er søt, og når jeg får nok av hans påfunn kan jeg da ta igjen med renter. Mange synes det ser litt brutalt ut, men det er like fullt bare leik, og er vi i skikkelig bøllemodus begge to kan vi holde på med vår gjensidige terrorisering en god stund. Går vi lei er det bare å finne noe tørt gras å knaske på, eller lunte bort til nanden for å få litt oppmerksomhet.

Vi får i alle fall rørt oss mye på dette viset. Dessuten er det viktig med mosjon for gamle skrotter også. Jeg er blitt flink til å regulere aktivitetsnivået etter hva kroppen min orker, og kan gjerne gi gulingen god fart rundt huset mens jeg sjøl snur og tar korteste vei tilbake til utgangspunktet. God fart kan jeg da fortsatt oppnå, men jeg må ta ut svingene litt mer da jeg ikke fikser de krappeste vendingene så godt lenger.

Vårsprelsk hilsen fra en vilter aldrende Ariellkropp