Ett år i tjeneste som førerhund

Dagen i dag er en av de dagene da alt helst skal skje samtidig. Nanden har jobba langt ut i de seine nattetimer, før ho endelig kunne unne seg noen sårt tiltrengte timer med søvn. Så var det bare å komme seg opp igjen og gjøre oss klare for dagens utflukt. Vi har vært på fredagshandel for å sikre husholdningen tilstrekkelig med proviant til helga og kommende oke, samt diverse medtervarer og andre nødvendigheter man bare må ha.

Nanden fikk også anledning til å irritere seg over et uomtenksomt menneske som bare måtte hilse på meg. I stedet for å bite hue av han fikk heller jeg beskjed om å holde meg i skinnet, noe jeg forsåvidt greide, men uten altfor stor overbevisning da jeg vel ikke akkurat framsto som helt uinteressert. Det er ikke så enkelt når folk setter øya i meg og vil klappe og dulle. Nanden har gitt opp de som ikke engang gir seg til kjenne og spør først, og ofte oppfatter ho kun at jeg blir litt uoppmerksom og at bakparten er nokså aktivt med.

Jeg er ikke typen som stikker bort til hvermannsen, men når de kommer bort og tilbyr meg kontakt er det likevel vanskelig å avstå. Jeg er jo et sosialt vesen. Nanden lurer litt på om ho skal gjøre den samme jobben med meg som ho gjorde med Ariell og innarbeide et diskret ryggesignal. Ariell valgte sjøl hvem ho ville hilse på og kunne da være nokså intens. Om ho anså personen som uaktuell å hilse på trakk ho seg unna, noe de aller fleste nokså greit aksepterte. "Den hunden vil ikke hilse..." og så tusla man bare sin vei til nandens lettelse, og Ariell fikk klapp og kos av henne i stedet. Det ga den tobeinte delen av ekvipasjen en lys ide om at rygging er en praktisk øvelse også for å kunne trekke seg ut av uheldige sosiale kniper. Effektivt var det i alle fall og har spart dem for en del utfordrende møter med uvitende mennesker og personer som bare ikke kan styre seg.

Så har vi hatt vårt fredagstreff på den lokale kafeteriaen. Nå er mormora nylig kommet hjem sammen med alle trekkfuglene, noe nanden synes er veldig koselig. Det kan imidlertid være litt vrient med sånne mormormøtene fordi dama kan snakke ganske høyt og intenst i tillegg til å være nokså direkte, også når jeg er i sele. Alle forklaringer til tross hjelper det lite reint praktisk. Jeg er jo slik en god og flink hund som passer på det stakkars barnebarnet hennes, og dermed er det visst aldeles umulig å la meg i fred.

I dag er det ett år sida jeg og nanden blei godkjent som førerhundekvipasje. Nanden synes det er underlig å tenke på at det er gått et helt år allerede. Noen utfordringer vil det jo alltids være, men jeg har ikke utsatt nanden for de store problemene, så ho er fortsatt veldig fornøyd med meg. Ho mener dessuten at ho sjøl utgjør den største utfordringen fordi det jo ikke akkurat går fort framover med henne, men sier jeg takler det veldig bra.

Begivenheten måtte jo sjølsagt feires, så for en gangs skyld har vi fått ordentlig middag. Nanden har nemlig servert kokt laks med poteter og grønnsaker, noe vi satte stor pris på. En på alle måter smakfull markering av mitt første år som førerhund.

Fornøyd hilsen fra Apollo som stadig har noe å feire