Labradortispa Stifinnerens Ariell ble født på Norges blindeforbunds førerhundskole 20.08.2001. Den vesle bølla har blitt godt voksen dame og ble tatt ut av tjeneste som førerhund våren 2011. Hun er stadig full av livsglede og sprell, til stor fornøyelse for sine tobeinte venner. Dette er den ville og gale Vofs med nysgjerrig snute og propell bak. En herlig, liten hund som smiler med hele seg, og selv som pensjonist fryder seg over å få hjelpe til.

Ariell har fungert som studenthund i nesten sju år, noe som innebærer en del reising, men helt fram til hun ble pensjonert i en alder av ni og et halvt år har hun tatt fatt på sine oppgaver med en iver og arbeidslyst som andre bare kan misunne henne. Det er definitivt ikke uten grunn frøkna har fått klengenavnet "Duracell".

Pensjonisttilværelsen tilbringer Ariell fortrinnsvis hos nandens foreldre, men hun er stadig å finne som celeber gjest på prærien.

Våren 2011 kom Apollo inn i nandens liv som hennes nye firbeinte ledsager. Han er en gul labradorhann som i likhet med Ariell har et utseende som vekker manges oppmerksomhet. Det er ikke få beundrende blikk denne karen møter i løpet av en aktiv arbeidsdag.

Apollo ble født 10. april 2009 og fikk sin førerhundutdannelse ved Lions førerhundskole. Han er en rolig og medgjørlig liten herremann, men samtidig en uttrykksfull hund med mye personlighet. Det er ingen spøk å være utvalgt til og overta Ariell sine arbeidsoppgaver, men den gylne karen ble raskt nandens gullgutt, og høster mye ros for sin gode innsats. Som studenthund er han ett funn da han kan forholde seg i ro lenge av gangen, men ikke så ofte durer i vei inn i drømmeland.

Han går gjerne under kallenavn som "lille pudding" "polkagrisen" og "Smørrbukk," så det kan ikke herske noen som helst tvil om at dette er en virkelig sukkerklump. Han er rett og slett til å spise opp med sine karamell -og fløtefargede sjatteringer, toppet med nydelige ører i lys sjokoladebrunt.


Høsten kommer stormende

Høsten kommer stormende
I slutten av september begynte det brått å bli litt høstlig, og nå er høsten over oss for fullt. Høsten er en fargerik årstid på så mange vis. Bloggen er nå så smått under oppdatering igjen og det ligger en del innlegg som venter på sin tur til å slippe til. Vi ønsker alle en fin høst!

mandag 30. april 2012

Vår i skogen

Bilde 1: Apollo i skuret ved øvre inngangen til luftegården på Hurdalsenteret. Her er det både benk og belysning også.

Bilde 2: På kveldslufting i luftegården. Apollo sitter fortsatt i skuret og ser ut på den mørke vårkvelden.

Bilde 3: Benken ved nedre inngangen til luftegården. Apollo har inntatt benken og nyter en solrik vårdag.
____________________________________________________


Nå har vi holdt til her på Hurdalsenteret i nokså nøyaktig en uke. Det er ikke overveldende spennende. Til tross for at jeg ikke kan være med i fellesarealene fordi det er person med mulig hundeallergi på kurset har jeg det forsåvidt greit. Når nanden ikke er hos meg sørger ho for at jeg har noe tidtrøyte å stå i med. Fordi nanden er altmuligassistent på dette kurset får jeg stadig være med å gå tur. I hel
ga har det ikke vært så mye program, så jeg og nanden har vært mye ute i det fine og til tider middels fine været.

Det går også med en del tid til pelsstell, for jeg slipper litt hår nå om dagen. I starten av oppholdet blei jeg også bada fordi nanden ikke har samvittighet til å trekke med seg en lurvete og ustelt lortegris. Vi bor nesten helt i nordenden av senteret og langt fra luftegården. Det skjer stadig ting både ute og inne her, så vi må stadig finne oss nye veier for å komme ut.

Nanden synes dette opplegget er ganske trælete fordi ho jo ikke går så fort og stadig må fly fram og tilbake for å lufte meg, følge meg tilbake på rommet, gå til spisesalen, gå til undervisningsrom, henten noe her, hjelpe noen der osv. I tillegg til at det er tidkrevende blir også ganglaget hennes mer ustøtt når jeg ikke er der og kan trekke henne i riktig retning, og ho må konsentere seg hardt om å stokke beina.

Det er veldig lytt i denne delen av senteret, noe som bekynrer min tobeinte litt fordi jeg er fæl til å snorke om nettene. Til gjengjeld er jeg ikke av typen som drømmer veldig høylytt. Jeg er mest snakkesalig på dagtid og er særlig pratsom når jeg blir litt ivrig eller hvis noe er veldig kjedelig, men når jeg er aleine lager jeg ikke noe spetakkel heldigvis.

Nå er det på tide å lufte nanden litt. I dag har ho sitti litt mye i ro så ho trenger å røre litt på seg.

Vårlig skogshilsen fra Apollo

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar