Leksehjelp

Bilde: når katten er borte, danser hunden på bordet. Det spørs bare hvor mye hjelp det var å få av denne firbeinte lille krabaten.
________________________________________________________________


Lesehunder som skal bidra til å gjøre barn mer motivert for lesing er jo i vinden om dagen. Nandens søster som riktignok leser på videregående nivå har visst sin egen lesehund. Dagens kråkeslottbesøk fortalte meg alt jeg trenger vite om den saken. I nødens stund skulle nemlig nandne gi en hjelpende hånd i "kommunikasjon og service" og besvarelsen skulle unnagjøres på fem snaue timer. Timer som går ufordragelig fort når en står bom fast og helst skulle ha levert en stund før tida for å rekke tusen andre ting.

De tobeinte leste oppgaveteksten omatt att og omatt att, bladde i bøker, googla og reiv seg i håret. Det vesle hundedyret dansa på bordet, mens jeg holdt meg pent i bakgrunnen. En skal nemlig passe seg vel for tobeinte som leser mellom linjene. Om det ikke kommer noe tog, kan en likevel være sikker på at de havner på villspor.

Om den firbeinte fungerte som leksehjelp? Joda. Den bidro jo til å løfte stemningen noen hakk der den trampa i tastaturet og drakk av nandesøstra sitt vannglass, og besvarelsen blei levert og bestått. Og sida målet dermed var nått gjorde vel bikkja nytta si :)

Belest hilsen fra Apollo

Tur for to

I dag har jeg vært på bytur med nanden. Joda, bare vi to. Det er en stund sida sist kan man si, men i dag måtte det altså til. Jeg skal jo til helsekontroll ett par ganger i året, og min tobeinte som er den av oss som holder styr på klokke og kalender, hadde regna seg fram til at det nå var på høy tid med en ny sjekk.

Jeg er erklært nesten frisk som en fisk. Skavankene jeg har pådratt meg gjennom et langt liv forsvinner jo ikke, men ellers står det ganske bra til. Mine gamle, gule tenner er litt nedslitte og så mangler jeg jo fortsatt den tanna som aldri har vært der, men ellers er tanngarden i god stand. Pelsen er blitt noe loslitt her og der og grå hår blir det stadig flere av, men såpass må en regne med i min alder.

Jeg har heller ikke pådratt meg nevneverdig mye mer øyeproblemer og blodprøvene viste normale verdier. Ører med litt mindre elastiske øreganger med ett og annet hårfjon må en også finne seg i etter mine lange, leie ørerhistorier, men ellers har ørene det helt fint.
mer bevegelig blir man heller ikke med åra, men da jeg skulle på vekta greide jeg knapt holde lemmene i ro. Den viktigstre kroppsdelen hva bevegelighet angår er definitivt halen, og den fikk jeg virkelig bevist at fortsatt er i full funksjon. Dessuten ga jeg også uttrykk for at jeg nok helt sikkert ville greie å komme opp på undersøkelsesbordet i 85-90 cm høyde, men veterinæren ville senke det litt for meg. Jeg godtok det under tvil, for slike prosesser tar jo også tid, og jeg ville jo opp på bordet fortest mulig.

Nanden er veldig frnøyd med å ha en frisk og glad senior i huset, men mener jeg oppfører meg mer som en rabiat valp hos doktor dyr. Ho bør vel strengt tatt være glad for at jeg fortsatt går dit med glede. Jeg trenger ikke engang sele for å geleide nanden pent fra knutepunktet til dyreklinikken. Til tross for at jeg nå har vært pensjonert fra tjenesten som førerhund i over ett år, kan jeg da kunsten å ledsage, og det skader sjølsagt ikke at vi begge gjerne vil til samme sted. Det er jo som kjent viktig å ha felles mål.

Frisk og freidig hilsen fra Ariell

Lang søndagstur

Bilde: Apollo og Ariell snuser rundt i veikanten.
__________________________________________________

I dag har vi nok tilbakelagt en av årets desidert lengste rusleturer. mest fordi nanden er frustrert og oppgitt om dagen. Det er ikke stort igjen av præriefreden, og dessuten finnes det visst også andre ting å irritere seg over.

Nanden kkommer jo ikke all verdens langt på fem timer, og ett sted måtte vi jo dessuten snu, men det blei en fin tur for oss firbeinte i alle fall, med innslag av beiting, badeliv og viltre sprell.

Riktignok blei vi ikke veldig våte etter badeturen vår. Jeg var ut i fjorden en liten tur, mens Apolloen sto igjen på land og så dumt på meg.

Nå er vi tilbake på prærien, sultne og slitne alle mann, og skal forhåpentligvis nyte en stille kveld. Nå har endelig gravemaskinene gjort sitt for dagen, men i gryinga er de i gang igjen.

Småsliten hilsen fra Ariell

Ein skigard...

Bilde: Apollo ved en delvis sammenrast skigard i Hurradalen.
____________________________________________________________


Etter to uker i Hurdal er vi kommet hjem og skal være her på prærien ett par uker før vi drar østover igjen.

Nanden er sliten og nok også litt oppgitt over ymse diskusjoner og snøballer som ruller seg større og større enda vi er kommet langt ut i mai. I løpet av ukene vi har vært på farten har vi flere ganger passert en forfallen skigard og min tobeinte synes vel egentlig den nokså godt ilustrerer alle de hindringene noen er litt vel glad i å sette opp, til stor frustrasjon for de som rammes. Men.. ein skigard kan'kje vara evig veit du... Joda, sangfuglen min har stadig lulla på den visa når vi har gått forbi skigarden :)

Ellers er det med litt skrekkblanda følelser en har vendt hjem til prærien. Mye præriefred er det i alle fall ikke for her graves og hogges i stor stil, og nanden innser at det er på høy tid å flytte på seg. Vi må et godt stykke vekk fra gården for å finne ro og plass nok til å springe løse.

Vel. Vi får se hva helga har å by på. En ting er sikkert. Fri fra gravemaskiner og andre doninger får vi ikke. Her holder de på fra fuglene står opp til lenge etter at sola har lagt seg, og helger er intet untak.

Helgehilsen fra Apollo