Noen dager på gamle trakter

Da vi gikk av bussen på Høgås mandag formiddag tenkte jeg at vi skulle gå til skolen slik vi pleier å gjøre, men nei da. Nanden ba meg søke felt så vi kunne krysse veien. Skulle vi bare dit for å snu? Jeg gjorde som ho sa, men vi skulle visst ikke til busskuret på andre sida heller. Vi skulle nemlig opp den bratte bakken til studentbyen. Der hadde vi jo ikke vært på lenge. Det er visst halvannet år sida sier ho som kan regne bittelitt.

Jeg fant fram til huset vi har pleid å bo i før. Vi skulle få bo der denne gangen også: Ja, til og med på samme rommet som vi har hatt før. Nanden min var veldig fornøyd med det. Før vi gikk inn fikk jeg av selen så jeg kunne ta en runde. Det hadde heldigvis ikke skjedd så store forandringer sida sist. Det var blitt litt mer gjengrodd nedi skogen, så det var litt vanskelig å gå på do der. Nanden tok meg heller med på noen grøfteturer innimellom så jeg kunne finne meg en egna plass å gjøre mine ærend på.

Det har vært skole hver dag, hele uka og da vi kom nesten hjem, viste det seg at vi ikke skulle hjem likevel. Jeg trives godt i mitt andre hjem også jeg, for der er det flere tobeinte raringer som kan degge med meg :-)

Nå har nanden min akkurat stressa seg ferdig med ei oppgave som blei levert inn like før den elektroniske mappa stengte. Enten er ho fryktelig dårlig på å beregne tid, eller så er ho veldig lite lysten på å levere fra seg noe i det hele tatt.

Nei nå er det natta for to -og firbeinte her i huset.

Drøm søtt!

Søvnig hilsen fra Ariell

Operasjon "flekk vekk"

I dag har vi vært på ny utflukt til Notodden. Vi fikk en lengre stopp en planlagt på Kongsberg fordi nanden min gjorde en lite delikat oppdagelse. På ryggen og krysset hadde jeg to klissete flekker etter bussturen, så ho fant det best å forsøke og bli kvitt svineriet før det blei helt håpløst å få bort. Nanden måtte dermed oftre sin reisehårbørste. Vanligvis ligger hundekam og saks i sekken, men når en trenger det mest er det sjølsagt ikke med. Etter iherdig børsting, en dæsj toalettsåpe og noen meter tørkepapir greide ho til slutt å "ta knekken på flekken." Ho truer nå med å få tak i ei lita sprayflaske så vi kan ha tørrsjampo i bakhånd i tilfelle slike kriser. Husk kam og saks også da nandefø, ellers går det hardt ut over hårbørster og negler.

Som vanlig har jeg holdt meg pent i ro i kroken min, mens nanden har pesa rundt på kjøkkenet. Det er visst ganske slitsomt trur jeg, for da ho var ferdig var ho varm og rød i toppen. Ho oppdaga visst også at ho ikke hadde pusta skikkelig på en stund, for ho trakk pusten hørbart da ho kom for å finne meg. Nå er jeg visst ikke så vanskelig å finne. Det er bare å gå etter dunkelyden.

På Kongsber blei nanden stående i dokø mens vi venta på bussen. Ho måtte sjølsagt finne på å irritere seg over ei håpløs kjerring som plutselig fant ut at ho bare måtte på do før oss, sjøl om ho hadde stått der en stund mens det var ledig og hadde hatt god anledning til å få gjort sitt bedritne ærend. Hastverk hadde madamma i hvertfall ikke for nanden rakk å fundere lenge over hvor vidt det kunne dreie seg om bosetting på permanent basis.

Nå er det helg og masse skolearbeid for husets tobeinte. Til uka skal vi visst bo noen dager på Høgås. Det er forelesninger hver dag så da mente nanden det var best slik, så slipper ho å gå glipp av noe. Det er lenge sida vi har bodd der oppe nå, men det er et veldig fint sted. Dessuten har studentsamskipnaden skaffa seg ei dame som de bør ta godt vare på. Ho huska oss fra før og visste til og med hvilke hybel vi har pleid å ha. Nanden så ut som ho hadde detti ned fra månen etter den telefonsamtala. Godt det i alle fall finnes noen tobeinte som ikke har som livsoppgave å være vanskeliig.

Ha en rå helg og nyt det fuktige høstværet :)

Oisann! Her blei det mye godlukt gitt..

Fjertelig hilsen Ariell

Stadig på farten

Vi begynner å bli lagt merke til med vårt stadige oppmøte på høgskolen. Forunderlig nok er jeg ikke lenger den eneste firbeinte som har fått innpass i de belestes lokaler. Jeg har nemlig ved et par anledninger møtt en ung herremann av samme sort og opprinnelsessted som meg sjøl. Stakkars gutten er nettopp blitt kastrert, men ser heldigvis ikke ut til å plages av det. Store lille Jiri logrer stadig fra hale til hode og er et overmåte nysgjerrig vesen som nok blir en stor og kraftig kar. Forhåpentligvis vil han også en dag bli en god ledsager og kan spasere stolt rundt i sin hvite uniform. Han har forresten en hyggelig forvert også, men denne tobeinte er visst ikke fullt så optimistisk med tanke på godguttens framtid som førerhund. Her om dagen kom nanden i skade for å si noe om at jeg også en gang har vært ung, vill og galere enn galest og fortsatt kan ha slike tendenser. Skam deg nanden! Det der var ikke pent sagt.

I helga var vi på ettertreningskurs. Det var nok nyttig for min tobeinte og jeg gjorde jo som alltid det jeg skulle.. ehm ville, mener nanden at det skal hete. Ho sier at jeg var flink da og at jeg spesielt imponerte på den såkalte skogsstien som vi egentlig definerer som gangvei om en sammenligner med våre typiske skogsstier. Likevel var det masse bløte partier, men nanden fikk gå tørrskodd hele veien sjøl om ho gikk ved siden av meg, mens de andre fikk skryt for å henge pent på slep bak sine ledsagende skogmus for å være sikre på at alt skulle gå bra. Jeg har lært nanden min at hvis ho følger med så kan jeg fortelle henne når det er for lite plass til å gå to i bredden. Ho setter stor pris på det og med den nye selen er det blitt mye lettere å si i fra om sånne ting. Det er nemlig ikke så godt å gå bak på flere timers skogstur, men noen ganger må man jo bare.

Helseboka mi inneholder nå en lang avhandling om ørebetennelse. Nå er endelig høreredskapens smale ganger med sikkerhet friskemeldt, vel og merke med litt økt voksproduksjon på høyre øre. Nanden trakk et lettelsens sukk da ho fikk vite det for nå kan vi endelig si farvel til daglig ørerens og langvarige bekymringer.

Nei nå er det på tide å gå og hente den blå "ballen" så nanden forstår at det er på høy tid med mat. Uvisst hva den tingesten har med ball å gjøre egentlig for den har to ganske flate sider. Uansett digger jeg den når noen har putta noe godt i den. For tida vil det si en liten kveldsrasjon med Markus Mühlefôret som er skikkelig snaddermat som ikke må vannes først.

Dryppende våt regnværshilsen fra Ariell