Aleine og forlatt

I dag stakk nanden bare av sånn uten videre og blei borte noen timer. Nå er jeg jo av det slaget som ikke lager leven eller går til angrep på inventaret mens min tobeinte samboer er borte, men det er skikkelig kjipt å måtte være ijgen hjemme. Jeg er jo tross alt vant til å få være med fordi jeg har en viktig jobb å gjøre. Nanden ville gjerne hatt meg med, men sier at det var fare for mye folk og en del støy, så ho fikk nøye seg med en arm å henge i.

Vi har fått en del snø igjen nå. Den er et fantastisk flerbruksmiddel. For det første er den er utrolig god å rulle seg i og er dermed fiinfin pelsvask uten ekkel såpe. Så kan den spises også. Det gir masse vann og ekstra turer ut for å tømme tanken. Sjølsagt spises enda mer snø i samme slengen så jeg er sikra en ny luftetur ganske snart. Det der er litt uvant for nanden min, for jeg drikker jo vanligvis ikke så mye vann og trenger derfor ikke så mange vanneturer.

Nei. Nå vil jeg ut å nyte snøen.

Snøfrisk hilsen fra Ariell

Mer besøk!

Vi har hatt overnattingsgjest igjen. Denne gangen fikk sommerstua, eller musestua son nanden har døpt den om til, virkelig gjennomgå. Alle de gamle teppene mine måtte kastes. Musa hadde nemlig vært så ugrei å lorte dem til. Uoppdragne krek altså. Dermed måtte jeg si farvel til det fine, røde ullteppet som det er brodert navnet mitt på også. Jaja. Godt jeg har andre tepper jeg kan brukie. Dessuten er jo saccosekken ubeskrivelig god å ligge i da.
¨
Nanden er litt bekymra for broren sin som er på sjukehuset og får reparert labben sin. Han må være der noen dager siden det kan hende at han får mye vondt. Det viktigster er jo at han blir frisk og rask så han kan løpe med meg igjen. Han har ikke vært så god til det den siste tida.

Uka som gikk har vært ganske stille og rolig, med unntak av fredagen. Da hadde vi med vårt faste reiseføge på bytur. Både ho og nanden fikk ødelagt litt penger. Ingen av butikkene vi gikk i var særlig spennende, bortsett fra matbutikken da, men jeg er jo såpass veloppdragen at jeg ikke finner på noe sprell der inne.

Nei. Dagen er for kort til å bli sittende her. Nå må jeg ut å gjøre noen ærend. Litt kaldt på labbene om dagen, men det verste er det ekle underlaget som enten er glatt eller hardt og vondt å gå på.

Vinterlig hilsen fra Ariell

Jeg hadde besøk i helga!!! :)

Min tobeinte venninne var her i helga. Ho mente visst at det ikke så så bra ut her, så ho var stadig på farten med støvsuger eller mopp for å fjerne edderkopper og deres fangstredskaper. Støvsugeren liker jeg ikke. Den bråker noe aldeles vederstyggelig og er dessuten svært så uforutsigbar.

Snodig så ofte de tobeinte trengte påfyll av fôr forresten. De satte seg jo stadig ned for å smake på noe. Jeg tør ikke engang tenke på hvor mye spetakkel det ville blitt om det var meg. Her om dagen ferska nanden meg i jakta på noen fôrkuler som lå nokså åpenlyst. Fôrbøtta var nemlig nokså full og sto plutselig på golvet fordi noen skulle legge litt julekos i fryseren. De fôrkulene fikk jeg ikke noe glede av for det hele endte med et klyp i øret. Nå er ikke nanden særlig hardhendt, men så er jp ørene ganske følsomme.
Neida. Nanden er ikke noe klypedyr. Ikke biter ho heller, men akkurat når det gjelder matjakt innomhus er ho veldig streng. Det fikk jeg tidlig lære.

Ho har dessverre også fått vite at jeg ikke var noe stas å ha i hus som liten, villstyrig valp. Fikk jeg muligheten til å nappe til meg noe spiselig, benyttet jeg meg av den. Jeg lærte også at det lønner seg å være kjepp. Da kan en unngå at noen merker det sånn med en gang. Da er det jo uansett ingen vits i å ty til irettesettelser når noen seint omsider oppdager hva jeg har gjort. I kennelen på førerhundskolen fikk jeg videreutvikle spiseteknikken ved å sluke min egen matporsjon og dereetter knabbe resten av det mine samboere ikke hadde fått i seg. Jeg spiser litt penere nå som jeg ikke har noen konkurrenter og heller ingen å stjele fra når jeg er ferdig med mitt, men nanden sier at ho fortsatt ikke har greid å finne noen med min ekstreme spiseteknikk. Ikke engang blant mine grådigste labradorvenner. Dermed er konklusjonen at jeg er og forblir en uforbederlig ekstremutgave av et matvrak.

Nå har nanden begynt å spraye labbene mine med en spray som stinker ørerens.
Fytti pyton, så ekkelt. Det skal visst hjelpe for de tørre potene mine og så slipper jeg å lage så mange fettspor på golvet. Nå får jeg en annen fiskeolje i maten min også, men fiskeolje har aldri pleid å gjøre noe fra eller til. Vinteren er temmelig hard mot labbene mine. Sjøl om de alltid er tørre blir det mye verre nå i vintermånedene. Det begrenser utetilværelsen og nanden må stadig ta den vanskelige beslutningen om når, hvor og hvor mye jeg kan jobbe uten at det blir vondt for undersåttene mine. Særlig de slags snørestene som er igjen nå gjør det vondt å gå. Snøen er hard, men jeg kan såvidt tråkke gjennom den. Skare kalles det visst og skjærer som kniver i labbene. Der det ikke er sånn skaresnø er det blitt is. Glatt og ekkelt her nede på flata nå. Min tobeinte vakler rundt og mener det ville være bedre med fire labber og klør akkurat nå, men er redd ho ikke ville greid å holde styr på dem uansett, for det er visst vanskelig nok med de to beina ho har. Ho er jo uansett så lav at det ikke er så langt å dette. Nedturer kan jo uansett være både skremende og ubehagelige, særlig om de kommer brått og uventa og farten er stor.

Nei, nå må Jeg ut å få litt vind i pelsen. Det er stadig noe urolig luft som rusker litt i hustaket her.

Forblåst hilsen fra Ariell

Jeg var nesten flink

Vel. Det vil si. Nanden sier at jeg var veldig flink, men ho så ikke så fornøyd ut da ho kom inn igjen etter lufteturen sin. Jeg måtte ligge igjen sammen med en drøss skrullete skapninger. Jeg greide det en stund, men til slutt blei trangen til å finne igjen nanden for stor. Det verste var at ho var søkk borte, så da satt jeg pent på utsida av ringen og klødde meg litt til ho kom tilbake. Nå har vi jo trent mye, så jeg skal være sikker på at ho kommer igjen, men noen ganger blir det bare så utrolig skummelt og da tør jeg ikke bli liggende der.

Resten av øvelsene gikk veldig bra og vi fikk visstnok en bedre poengsum enn sist. Hadde jeg greid å gjennomføre fellesdekkøvelsen sånn nogen lunde, kunne vi fått opprykk. Nanden sitter og vrir hue for å finne nye treningsstrategier, men sier det er vanskelig fordi ingen av gjengen vår har sett hva som egentlig skjer. Jeg har jo bevist at jeg kan, men det her er ikke så lett. Vi skal trene masse og prøve en gang til våren. Hvis det ikke går da, sier nanden min at vi bør vurdere å gi oss. Synd det. For jeg liker egentlig mange av øvelsene veldig godt.

Kjegla fant jeg uten problemer i dag, sjøl om den var bitteliten. Ja mye mindre enn de kjeglene vi pleier å trene med. Jeg ville til og med prøve å løpe til den før nanden var klar :)

Jeg har fått dekken i dag. Det skal hjelpe meg å holde meg tørr i ruskevær, men jeg synes det er litt uvant og ekkelt. Særlig beinstroppene er ekle, så nanden sier at vi kan klippe dem vekk, for de gjør ikke så mye nytte for seg og dekkenet ligger ellers godt på. Dekkenet har bånd med refleks og blinkende, røde lys og er i svart skinnimitasjon med noe som skal likne pelskrage. De syntes visst jeg var veldig stilig og så blirjeg mer synlig i mørket.

Det har vært klabbete og vått de siste to dagene og nå er snøen for det meste borte på bilveiene. Gårdsveien vår er full av slaps, vanndammer og is.

Nei. Nå er jeg sliten og vil sove.

Kveldskos fra en tørr og varm Ariell som skal nyte kveldstimene i en deilig seng med både teppe og ekstra madrass

Prinsessen på erten

Det er ikke bare små, søte dachsefrøkner som sover kongelig. Vi har fått biamadrassen i hus og inntil videre er den blitt ekstra sengefyll, så nå ligger jeg virkelig godt. Det varer nok ikke så lenge, for den skal jo være min komfortable følgesvenn på forelesninger. Det blir nok bra og jeg kan dure i vei som aldri før. Det blir noen virkelig avslappende timer. Nanden sier jeg må la være å snorke så veldig for ho er redd foreleserne skal tru at det er ho som sover i timen :-)

Det er blitt mer snø nå og den fester godt på de isete spora som veien vår har fått den siste uka. Det gjør det lettere å jobbe og det blir ikke så mange sørgemarsj-liknende turer. Det er vi glad for begge to.

Denne helga skjer det litt. Det blir en tidlig søndag. Det var så vanskelig å finne egna overnatting at nanden bestemte seg for at taxi blir eneste mulige løsning. Jeg skal altså utsettes for nye prøvelser. Det er jo en god stund sida sist, og denne gangen er vi i alle fall trygge på at vi får buss hjem igjen, for nå er det vanlig søndag og ikke noen dustete helligdag som Nettkluss kan ta seg fri fra.

Nanden håper det går bedre denne gangen, men sier at jeg jo var ganske flink sist også. Vi har finpussa på en del øvelser, men noen ting er fortsatt litt vanskelig. Så håper ho at de skumleste ulvene ikke møter, sånn at jeg kan få en bekymringsfri fellesdekk. Akkurat den øvelsen er skikkelig pyton og jeg veit nanden er redd for at nettopp den øvelsen vil sette en stopper for at vi kommer noe lenger. Ho veit at jeg prøver så godt jeg kan. Noen ganger blir det bare så fryktelig skummelt og vanskelig å ligge stille der jeg skal.

Så er det jo hallstevne. Da legger de matte under hopphinderet. Den er også en litt snodig ting som jeg ikke er skker på om jeg liker. Jeg har jo ellers bevist at jeg er kjempeglad i å hoppe.

Nå skal vi ut i snøværet, så da har jeg ikke tid til å skrifse mer.

Helgehilsen fra Ariell

Kveldens siste snusetur

Da var kvelden siste tur ut i friskluft unnagjort. Nanden trur i alle fall det. Nå har jeg knaska i meg en hel del snø og slikt blir det jo som kjent mye vann av, så det kan nok hende jeg må ut og vanne litt etterhvert. Så blir det vel noen flere timers søvn før det er tid for rotetur nedover dalen igjen.

Nå har dyrebutikken fått inn maten og madrassen min og vi skal løpe og hente det før vi busser hjemover fra Kongsberg. Vi får krysse fingre og tær for at timeekspressen ikke er så treg som den ofte er tidlig på fredags ettermiddagen, ellers blir det knapt med tid til vårt særdeles viktige ærend. Nå er nok nanden mest opptatt av at jeg skal ligge godt og har forsikra meg om at jeg uansett ikke skal sulte, for mat har vi nok av for tida. Både frossen og tørr. Vi skal bare ha med oss en liten prøvesekk, men nanden trur det antakeligvis blir med prøvinga. Ho mener jeg er klar for oldingfôr. Og så jeg som gjør alt for å overbevise henne om at jeg fortsatt er ung og sprek. Ho mener vist at det også går an å være aldrende og sprek, men at maten muligens må justeres litt for at det skal bli bra. Ho klager over altfor mye proteiner og for lite fett i vanlig tørrfôr. Så var det de hersens karbohydratene da. De er det også altfor mye av. Derfor all frossenmaten, men det blir så lite i magen så da må det pøse på med grønt for å få nok vomfyll. Mer karbohydrater... og så er man like langt. Så er også matmor ekstremt opptatt av at det ikke skal bli noen julegristendenser. Jeg legger gjerne på meg litt om vinteren fordi vi er mer inne og her er det ikke mye plass til fart og sprell.

I går fikk jeg en grundig omgang fotpleie. Nanden sier at labbestellet er ekstra viktig nå som det er kaldt og ekkelt føre. Jeg har ganske tørre poter så de blir fort såre. Jeg har lagt ned forbud mot flere sokkeprøvelser. Sokker er nemlig skikkelig vemmelig. Nå er i alle fall klørne nystelte og de verste hårtustene mellom tredeputene stussa litt. Sånne klippegreier er forresten også pyton for det kiler fryktelig. Vi er godt i gang med labbefettklinet også. Ikke noe videre stas det heller, men det er litt godt å få labbemassasje, så jeg godtar det. Nå bruker vi potevoks som ikke kukter så godt, så det er ikke noe stas å spise den vekk heller. Håper på godt snøføre og passe kalde grader. Da har labbene mine det best og nanden slipper å bekymre seg for hva jeg kan være med på. "Ingen labb, ingen hund," heter det jo. Da får en passe på de labbene en har fått.

Da sier jeg takk for i kveld og god natt.

Nattakos fra labbetussa Ariell

Dagen derpå

Det er dagen derpå for både meg og min tobeinte. I går kveld var jeg så heldig å bli etterlatt i et bokstavelig talt smakfullt innreda hus hvor også nanden min skulle overnatte etter 50-års laget. De har jo forstått at jeg er et matvrak og har om sider lært seg å lukke kjøkkendøra når jeg ikke er under kontinuerlig oppsikt. Av og til overser de andre spiselige ting, og etterpå kommer straffa. Grådige lille meg blei god og mett i magen, men det varte ikke altfor lenge før herlighetene så smått begynte å returnere. Da nanden min kom hjem lå noen seige kaker av returnert mageinnhold utover golvet i gangen. Det tok henne tre kvarter og et ukjent antall meter papir å få tørka opp griseriet. Ikke så det ut til at ho gjorde det med stor fornøyelse heller. Ho var tydelig sliten da ho kom inn og grein på nesa og bar seg over at det seige klisset var omtrent umulig å få vekk. Med god hjelp av gangdøra, som måtte åpnes for å komme inn, og et par uoppmerksomme sko var også gugga gnidd godt utover.

Etter en bitteliten nattlig luftetur var det leggetid for oss begge, men nanden sov ikke så mye trur jeg. Ho lå for det meste å vrei seg i senga og ser fortsatt ganske ødelagt ut. Etter dagens første luftetur og en kosestund blei jeg ufattelig tørst og drakk en hel del vann. Noen minutter seinere spolerte jeg alle muligheter for en sein frokost ved å vrenge ut av meg en større mengde magesuppe. Nanden greide såvidt å redde det store teppet under stuebordet og jeg lagde kjempedam midt på stuegolvet. Enda flere meter med papir og mer såpe måtte til.

Nanden tørka og vaska og var glad det ikke skjedde mens vi lå oppe og sov, for der er det teppelagt golv som absolutt ikke ville vært glad for en sånn innsausing. Etter en liten stund kom det enda mer gugge og vi blei beordra ut av huset. Da kom det heldigvis ikke mer, men nanden var ute med meg en god stund. Nå håper vi det roer seg så jeg kan vende tilbake til det normale liv med frokost og kvelds etterhvert. Jeg har det helt fint nå, er vill og gal som vanlig, men fryktelig sulten. Jeg har jo ikke stort igjen i magen, for alt har tatt veien ut igjen der det kom inn. Nanden er streng og sier jeg bare må finne meg i å vente. Ho har nok aldri opplevd å være sulten som en skrubb og bli nekta mat. Dyreplageri kalles det etter min mening, men ho som bestemmer over maten sier vi må passe på magen så det ikke blir verre.

I går morges var det forresten bitende kaldt. Nanden min hadde fyra nesten hele natta og sov på sofaen fordi det var for kaldt på soverommet etter to dager uten folk og fe i hus. Vi tok med vedbagen og den lille, svarte lorteposen ut for å gjøre våre ærend, men for min del blei det en veldig kort tur. Jeg gjorde det jeg måtte så fort det overhodet lot seg gjøre og sto og sparka nanden på leggen for at ho skulle skjønne at det var kaldt på labbene og at jeg ville inn igjen med en eneste gang. Jeg liker egentlig å være med å hente ved i skjulet, for jeg får også bære et vedtre, men nanden blei pent nødt til å ta turen over tunet aleine.

En ting nanden liker med snø og kaldt vær er at den fine, kalde puddersnøen kan brukes til reingjøring av tepper, og i går måtte teppet jeg har i senga til pers. Det fikk et realt snøbad i følge med en god omgang juling. Glad jeg ikke får pelsen stelt på den måten! Snøbad er deilig, men den hardhendte behandlinga etterpå ser grufull ut.

I dag er det mildt og glatt og den kjedelige kommandoen "rolig" er blitt flittig brukt. Jeg trudde ikke vi skulle komme fram med snegletempoet til mitt tobeinte påheng, men hjem kom vi da til slutt og nå skal jeg bare slafen inntil det skjer noe matnyttig.

Sulten hilsen fra stakkars, lille, søte Ariell, som stadig logrer vilt og kikker bedende etter forbipasserende tobeinte i håp om at det snart detter ned noe godt.