Jeg måtte ikke bli igjen

Det blei en ny tur til Moss, men heldigvis fikk jeg bli med hjem. Vi var heldige og fikk kjøre bil begge veier. Nanden har nemlig snille besteforeldre som ikke ville la NSB sine ustabile luner gå ut over oss. Vi slapp heldigvis å stå lenge i fergekø. Dyrlegen imponerte ikke nanden noe særlig da han kom for å trekke ut noen tråder som jo allerede er borte. Nanden fikk heller aldri svar på sine spørsmål, det blei ikke tatt ultralyd av meg slik avtalen var og blodprøvetakinga blei overlatt til en dyrepleier etter et mislykka forsøk. Han undersøkte meg ikke i det hele tatt. Telte nok bare øyne og ører og så at jeg fortsatt er logrende. Ikke engang resepten var riktig, noe nanden ikke oppdaga før ho leverte den på apoteket på Kongsberg. Nå er ho bare oppgitt fordi ho fortsatt ikke har fått svar på blodprøvene sjøl om ho har ringt klinikken flere ganger. I stedet for å sitte og vente på svaret, skulle veterinæren ringe og gi beskjed om prøvesvarene. Nanden er glad vi nå kan gå til vår faste dyreklinikk for videre oppfølging, for ho er frustrert og lei av ikke å få greie på noe. Ho har endelig fått vite at jeg har en mild leverbetennelse, men der stopper også informasjonen.

Fordi vi fikk for lite medisiner måtte vi innom dyreklinikken på Kongsberg på vei hjem. Vi fikk resept på mer tabletter og jeg blei så glad over at min yndlingsveterinær var tilbake fra ferie at jeg ikke greide la være å vise min gjensynsglede. Nanden fikk også svar på fôrspørsmålet sitt og vi kjøpte en ny, stor sekk med noe merksnodig knotteri som er lysegult og gir litt mindre og fastere avføring. Nå står det flere halvfulle fôrsekker her som jeg ikke skal spise mer av og nanden lurer på hva ho skal gjøre med all den dyre maten. Nå går jeg altså på et enda dyrere veterinærfôr og skal fortsette å spise tabletter i tre uker til. Ellers er jeg frisk som en fisk, til og med magen er i god form, men jeg vil gjerne spise løvetannblader hele dagen. Nanden er oppgitt over seg sjøl fordi ho ikke har oppdaga min kroppslige ubalanse tidligere, men løvetann har jeg jo alltid spist, og dessuten har jeg jo ikke vært sjuk, blei bare plutselig tynn. Og så var jeg litt småhanglete første uka etter operasjonen, men det er jo ikke så uvanlig. Nanden sier at en undersøkelse hos veterinær er i ferd med å bli et helt dagsverk og at det nå blir jevnlige turer til veterinæren for grundig sjekk av ører, øyne og leverfunksjon. Ellers krysses alt som krysses kan for at jeg ikke får flere mystiske endringer i skallen. Til tross for alle problemene er jeg stadig ei sprek labbetusse. Snart blir jeg åtte år, men nanden sier det fortsatt bare er de grå håra som vitner om at jeg er blitt godt voksen, for jeg er fortsatt en særdeles livlig, glad og velfungerende førerhund.

Nå renner det atter vann i kranene her i huset på prærien. Det har det jo ikke gjort på et par uker nå og en snill nandepaps har fiksa det. Ute detter det også ned massevis av vann, dammene blir bare større og større og jeg nekter å gå ut for da blir jeg bare våt.

Gaupamadrassen er tilbake på soverommet og jeg er lykkelig over å kunne sove der inne ei hel natt uten ubehag. Det er ikke ofte jeg er den første som sier natti natti og legger meg på soverommet, men i jeg er så glad i den madrassen at jeg i går kveld bare måtte legge meg der før nanden fikk rota seg i seng. Det er egentlig ganske deilig å være nandevofs. Til tross for at jeg har gitt henne en del ekstra bekymringer i sommer, er jeg stadig den søteste og herligste lille vofs nanden kan tenke seg.'

Da skal vi bysse lalle.

Nattakos fra Ariell

Dogmans stelleredskaper

Nanden holder på å bytte ut gamle hundebørster og vi tester for tida Dogman som både er rimelig i innkjøp og har tatt litt hensyn til ergonomien også. Jeg har aldri likt underullskarder, men Dogman sin kan jeg godta uten protester. Klofila er heller ikke så verst. Den er ganske snill med mine klør som for tida er nokså sprø på grunn av fettfattig kost. Nanden sier at den også er god å bruke, men litt uvant fordi den er litt brei. Røytekammen er en genial oppfinnelse og fungerer dessuten godt til rensing av underullskarde og andre børster som holder godt på håret. Tannbørsten har enten veldig stor eller veldig liten bust, men er ellers grei, bortsett fra at nanden egentlig ikke er så glad i sånne doble tannbørster. Der det finnes flere størrelser har vi valgt medium både fordi de passer best til meg og fordi store børster lett blir litt uhåndterlige og klumpete og derfor kan være vanskelige å bruke når en hele tida må kjenne hva en gjør i stedet for å se. Flere innkjøp er under vurdering. Ei ny schæferkarde og en børste med vanlig bust, samt fin kam står på ønskelista.

Om å tråkke i salaten

På lufteturen før frokost bestemte jeg meg for å sikre meg noe grøntfôr. Nå begynner jeg jo å forstå at nanden ikke er så glad for det, så jeg fant det best å knipe av et løvetannblad og ta det med inn i håp omat det ikke blei lagt merke til. De er jo blitt ganske store nå og jeg fant et gedigent et som jeg tenkte jeg skulle få kose meg med i smug. Dessverre blei salaten beslaglagt så fort vi var kommet inn. Heldigvis fikk jeg frokosten min, men det hadde nå vært godt med litt grønt til da.

Det ser ut som morgendagen byr på en aldri så liten utflukt og jeg mistenker at den har ganske mye med meg å gjøre. Liten tur er visst ikke uttrykket nanden ville brukt. Det er vel heller snakk om en god dagstur til et flott sted med mye flått. Denne gangen har jeg ingen planer om å bli satt igjen på Jeløya. Sist var det både slitsomt og søvdyssende og det tok mange dager før jeg kom ordentlig til meg sjøl igjen. Der sitter en og aner fred og ingen fare og så kommer det plutselig noen løpende å stikker en i nakken så en blir helt segneferdig. Plutselig var nanden også borte, enda ho sier at jeg gikk fra henne først. Da var jeg visst så trøtt at jeg ikke skjønte hvem jeg labba i hælene på. I flere dager måtte jeg bo i bur, men det har jeg jo gjort før, så det var ikke så skummelt. Veterinæren sa at jeg er en veldig stabil og rolig hund som er lett å ha med å gjøre, så da var visst nanden ikke så bekymra for hvordan jeg hadde hatt det. Operasjonssåret er det nesten ikke noe igjen av. Bortsett fra de stramme trådene som holdt det sammen har det ikke vært så veldig plagsomt og ser visst veldig fint ut. Nanden sier at ingen av hennes operasjonssår har vært så pene eller blitt så fort bra.

Jeg flasser en del og har litt rufsete pels for tida, noe nanden mener skyldes det fettfattige fôret. Har ikke helt fått tilbake labradorformene mine heller, men det går framover. Nanden sier det ser ut som jeg er både ustelt, sultefôra og skamklipt. Godt det er sommer for da er det ikke noe problem å gå med magen bar. Lettere for oss nå når det er ferie, for da kan vi sjøl bestemme over dagenes innhold. Det vil si. Jeg bestemer hva vi skal gjøre. Nanden vil egentilig ikke gjøre noen ting fordi ho er bekymra for meg, men en ekte stifinner hater å være arbeidsledig. Hvis jeg får for lite å gjøre blir jeg bare rastløs og traver rundt midt på natta, så det er på tide at nanden vender tilbake til normalen, slik jeg for lengst har gjort.

Det blir nok en ekstra grundig runde med pelsstell i dag. Jeg må jo være litt reisefin sjøl om det skal noe til å få meg til å se velstelt ut. Heldigvis røyter jeg ikke så mye, så det blir ikke sånne ekstremt hårete stelleøkter. Bare daglige, gode kosestunder. Det er godt å bli ruska litt i pelsen Klørne stelte vi rett før helga, så de er bra, men får kanskje en liten finpuss de også.

Rastløs hilsen fra Ariell

Plaskregn og kosevær

Nå regner det smådjevler og annet pakk der ute sier nanden, men jeg er glad til for da får jeg nyte innekosen i fulle drag. Nanden blir nemlig lett værsjuk i sånt grisevær og dermed må det samles litt krefter til dagens gjøremål. Mens batteriene lades får jeg nyte godt av litt ekstra oppmerksomhet.

Løvetannbladene beynner nå å bli så store at jeg kan søke ly under dem. Nanden er stadig bekymra over at jeg er så ivrig på å spise stilker og blader av disse plantene som finnes i store mengder her ute på prærien. Etter å ha gravd fram nok en artikkel om løvetannens egenskaper er ho nå i ferd med å gjennomskue mine hensikter, og er i hvert fall ikke blitt noe mindre opptatt av å begrense løvetanninntaket mitt. Nå henger ho på meg over alt og bærer seg heller verre når jeg prøver å slafse noe grøntfôr. Diettknotteriet jeg får nå er ikke akkurat mye å skryte av, så da får jeg jo prøve å berge meg sjøl som best jeg kan. Dessuten trenger den vrange skrotten min litt urtemedisinsk bistand.

Nå er det på høy tid å fortelle nanden at jeg fortsatt eksisterer.

Regnvåt sommerkos fra Ariell

Ikke til å kjenne igjen

Etter ei temmelig sløv helg er jeg nå i humør som aldri før. Jeg har vært til veterinæren i dag og har ikke lenger broderi på magen. Nå som det ikke er noe som strammer lenger er haleføringa straks blitt mye høyere og kroppen er vill og gal og vil bare sprette rundt hele tida. Livet er herlig! I alle fall om man er labrador. Øyeproblemene har også fått en ekstra sjekk og ser ut til å ha stabilisert seg. Det renner ikke masse seigt guff og gugg lenger, bare litt tårevæske fra det venstre øyet, slik det alltid har gjjort.

Nanden er stadig litt bekymra for meg fordi det kommer noen skvulpelyder fra meg av og til. Spesielt når jeg skal sette meg ned høres det godt. Veterinæren fant ikke noen merkbare væskeansamlinger i buken, men nanden har fått beskjed om å følge litt ekstra godt med. I dag skal vi også få vite hvordan det står til med leveren min og nanden håper inderlig den er frisk så vi kan slippe flere bekymringer nå.

Snart får vi forhåpentligvis tilbake vann her i huset også, så da blir alt så bra og nanden slipper hente vann.

Jeg sitter her og venter på maten min igjen. Den står og bløter seg så den skal bli litt mer magevennlig for ei glupsk vofse som meg. Jeg får masse små porsjoner med mat for tida, så nå blir det både bisken, dugur, meddas og eftas på meg. En hund som meg må da få være litt fin på det. Vel. Det er ikke akkurat gourmetmat jeg får servert, men det er da mat og det holder lenge for en sulten labrador. Håper jeg slipper å leve på intestinalfôret altfor lenge. En ting er positivt da. Jeg har begynt å legge på meg litt, så snart får jeg nok igjen mine labradorformer så jeg ikke ser så sultefôra ut. Nanden er glad for det, for folk har lagt merke til at jeg er blitt så tynn og det ser nesten ut som jeg ikke har fått mat på flere uker. Jeg har jo sjølsagt fått mat, til og med mer mat enn jeg pleier å få, men vekta viste bare mindre og mindre.

Da er visst maten min klar til å fortæres.

Middagshilsen fra skrubbsulten Ariell

Labraslask og slabbedachs

Vi har besøk av Nussedachsen som er i ferd med å bli voksen dame og ikke fult så masete. Jeg orker ikke herje og sprelle altfor mye for tida, men kan nå uten problemer gå i normalt tempo når jeg er i sele. Jeg holder meg også unna dachseknottene for de er visst bare forbeholdt vår lille gjest.

Det er dessuten ordentlig daffedag i dag. Det øsregner ute og jeg og nanden har benytta anledningen til å slange oss på sofaen. Nå greier jeg nemlig å komme opp og ned fra latsabbmøbelet og akkurat den sofaen er tillatt oppholdssted når det allerede ligger en nand og later seg der. Jeg må bare passe på å spørre pent om lov først. Slike møbler er ellers ikke noe å trakte etter uten at det finnes noen der som kan tilby en god og varm armkrok og en kjærlig hånd.

Nusse har dratt puta ut av senga si og tatt den med seg inn på arbeidsrommet sammen med leikebeinet sitt. Så nå ligger ho under bordet, oppå beina til min nand! Ååå, som jeg skulle ønske jeg var litt mindre så jeg kunne få plass under det bordet jeg også. Jeg er nemlig for stor til å få plass under der når nanden har labbene sine der og sitter og jobber.

Nå er det visst siste luftetur og natti, natti for oss firbeinte.

Regnvåt sommernatthilsen fra Ariell

Hjemmekos

Det er smått med vann i huset her på prærien nå. Det vil si. Det er egentlig vann i masssevis hvis nanden bare skrur på pumpa. Da står spruten så det blir kliss vått på hele vaskerommet. Av denne grunn bor vi for tida litt her og der ettersom det passer oss. Akkurat nå er det hjemmekos og det er deilig. Nanden skal visst hente mer vann så vi kan være litt mer stedfaste her nede inntil vi får en løsning på den vannvittige vannspruten. Hjemme er best, tross alt, men jeg trenger jo påfyll av vann.

I går fikk nanden svar på blodprøvene som ble tatt på tirsdag. De var heldigvis helt fine, så jeg mangler ikke noe i alle fall. Skal rekke opp kunstverket på magen og få en ny øyesjekk til mandagen. Og så må jeg sikkert på vekta en tur. Jeg er blitt tatt i juks noen ganger, men nanden sier at det bare er dumt å forsøke og jukse nå. Jeg er jo allerede tynn som en tørrfiskbeta. Over helga skal vi også få svar på hvordan leveren min har det. Nanden sier ho gruer seg til det, men at det skal bli godt å få det avklart.

Pelsen min er stadig veldig rufsete og begynner nå å bli tørr og flassete. Labbene er så tørre at jeg lager skikkelig merker på nanden min når jeg prøver å pirke henne litt på armen. Nanden skylder på det magre diettfôret og er redd jeg skal bli kløete og sårbeint.

Nå sier nanden at det er på tide at jeg kommer og tar ZooLacen min. Det sier jeg jo ikke nei takk til, så da er det bare å løpe ut på kjøkkenet, sette seg så pent en kan og la propellen gå til godsakene kommer.

Logrende sommerhilsen fra Ariell

Prærielykke!

Jeg er barbert både her og der. Noen tar heldigvis ikke mer
enn de må.

Sånn ser jeg ut på magen.

Dagen etter operasjonen var jeg trøtt og

sliten. Godt å slappe av på hytta.

Da er jeg hjemme igjen etter ei nokså stri uke. Jeg er blitt undersøkt grundig fra hue til hale og har et stort nakent område med broderi på magen. Nanden min sier det er fordi de har tatt prøver av leveren min og fått gallesteinen til å si farvel og og ta veien ut gjennom tarmen. Det blei mye soving i løpet av de fire dagene på dyreklinikken. Da nanden reiste fra meg den første dagen var jeg så trøtt at jeg ikke skjønte hvem jeg fulgte etter til buret jeg skulle bo i. Det er første gang jeg har kjørt sånn stor båt som det er plass til mange biler på sannen med nanden min. Så hva blir det neste? Fly?

Vel. Jeg fikk jo ikke bli med nanden tilbake. Heldigvis hadde ho med seg tobeint reserveførerhund som også hadde vært god å ha mens jeg blei undersøkt. De måtte vente i mange timer og nanden var visst ganske engstelig for meg. Den andre dagen jeg bodde på dyreklinikken måtte jeg sove igjen. Det var tredje gang på under en uke at jeg ble stikki i nakken så jeg skulle ligge rolig, mens de tok bilder av hvordan kroppen min ser ut inni. Det er visst veldig viktig å være helt stille under slike undersøkelser, og sånne ting tar litt tid, så det er ikke så lett å ligge rolig så lenge. De ville visst ha vite hvordan det ser ut inne i hodet mitt også. Vi labradorer har litt lett for å få noen forandringer inni der, på et sted som heter talamus.
- Hmmm... Har jeg mus i hodet mitt? Nei det tror jeg nok ikke.

Heldigvis fant de ikke det de lette etter, men de fant noe annet som gjorde at de ikke lengre var helt sikre på om jeg burde opereres for gallesteinen. Tredje dagen bestemte de seg for å operere og da jeg endelig fikk lov å våkne igjen, hadde de kledd på meg en sånn ekkel, blågrønn body. Jeg liker ikke å ha klær på, og i hvertfall ikke når de går under bakparten og rundt låra. Nå har jeg bare body om natta eller når vi er mye ute. Når vi går tur får jeg slippe å være påkledd helt bak. Da er det litt greiere, men det er alltid like godt å få den av.

Dyrlegene sier at jeg må leve med øyeproblemene mine fordi det aldri vil bli bra igjen, så nå slipper jeg øyedråpene. Det gjør ikke vondt heller, og vil ikke være noe problem så lenge det ikke utvikler seg. Blir det verre kan det hende at jeg kommer til å se dårlig og må slutte å jobbe for nanden min.

Jeg spiser lettmat for å være litt ekstra snill mot kroppen min, og så får jeg noen tabletter som får lorten min til å se ut som bittesmå kuruker. Det liker ikke nanden, så nå får jeg også sånt pastaklin som smaker godt. Det er både jeg og magen min veldig glad for.

Etter at nanden henta meg på dyreklinikken har vi vært i Holmestrand i mange dager for å vente på at jeg skulle bli så frisk at vi kunne dra hjem. På hjemturen i dag var vi en tur til veterinæren for å sjekke øynene mine, og nå er jeg endelig hjemme på prærien. Det er virkelig deilig!

Nei. Nå vil jeg sove litt. Ha det fint så lenge. Så skriver jeg snart igjen!

Nattakos fra en sliten labrador med mye rart i hodet

Dra til Moss for en sommersveis

Nå går jeg med magen bar og mine innvoller er blitt grundig besiktiget. Så får jeg noe knotteri som jeg visstnok også har spist før. Det var da nanden kom til førerhundskolen for å trene sammen med meg og jeg hadde hatt så voldsom diare. '

På mandag skal de ta enda flere bilder av mine dype hemmeligheter, og nanden er kjempebekymra. Jeg har nemlig gått ned en hel kilo på tre dager og jeg hadde jo i forkant godt ned et par kilo. Nanden sier det snart bare er skinn og bein igjen av meg.

Varmen er iitt plagsom. Særlig nå på ettermiddagen hvor det er like varmt over alt. Ellers har jeg det fint, men liker ikke at nanden er så engstelig. Da blir ho litt rar og jeg må gå bort og få henne til å slutte med det.

Nanden sier at ho har noe til meg i sekken sin, så nå må jeg nesten gå å se hva det kan være.

Steikende ettermiddagshilsen fra Ariell

Det er varmt der ute

.. og vi har vært på reisefot i to dager. I går var jeg til veterinæren, og i dag måtte nanden til høgskolen for å hente vitnemålet sitt fordi ho trenger det til søknad på videre studier.
Det er heldigvis ganske behagelig å kjøre buss på disse varme dagene, og vi går bare korte, små turer ute. Ekstra drikke -og tissepauser blir det også.

Med meg går det ikke så bra. Nå har jeg slitt med øyeproblemene i en måned og er fortsatt ikke på bedringens vei. Jeg er til og med blitt litt tynnere, så i går tok veterinæren både blodprøver og røntgenbilder av innvollene mine. Jeg har jo ellers vært frisk og fin så langt, men siden svikt i imunforsvaret er en vanlig årsak til hypopion og det ikke er blitt bedre av behandlingen, er det på tide med en skikkelig utredning.

Røntgenbildene viste ikke noen skumle tendenser, men blodprøvene viste forhøyede leververdier. På torsdag skal jeg derfor tilbake for å ta ultralyd av leveren min, så de kan se om det feiler den noe, og på mandag skal jeg ankatelig til øyespesialist også. Tablettene jeg bruker skal jeg ikke ha mer av inntil videre. De kan i seg selv være årsak til de høye leververdiene, men veterinæren mener at dosen er så lav at det er lite sannsynlig at det vil gi slike utfall.

Jeg har det ellers helt fint. Blir bare litt daff i denne varmen. Nanden er bekymra for at jeg ikke er frisk, men jeg spiser og drikker som vanlig, og når temperaturen er på vei ned uti kveldinga kvikner jeg til.

Nå er det snart natt og fin temperatur, men egentlig er det jo nå vi skal sove da.

Lys våken nattahilsen fra Ariell