Vi har fått snikende ulldotter på besøk

Jeg skulle bare ut en tur, men var ikke forberdt på hva som akkurat var i ferd med å krysse dørhella. Resultatet er sannsynligvis at jeg har spolert alle muligheter for flere oppbløtte småkjeks i dag.
- Finnes det verre straff for en sulten labrador?
Nå bør det vel også aller motvilligst nevnes at nanden ikke ser på det som straff, for jeg ville ikke lært noe av dette uansett, sier ho. Ho mener visst det er til mitt eget beste at mesteparten av gugga jeg har fortært får passere gjennom fordøyelseskanalen før neste påfyll av mat.
- Sukk. Hvorfor må det være sånn?

Så til bakgrunnen for elendigheta. Det var nemlig ikke bare en sau, men en hel liten sauflokk som gikk her ute. Jeg er da ingen bråkmaker, så jeg tusla pent forbi dem. Lufteturen ble ikke lang, for jeg blei kalt inn igjen da nanden mistenkte at jeg var i ferd med å fortære noe saulort. Dermed måtte jeg gå pent ved fot mellom brekende ulldotter og lort til nanden fant et sted hvor ho mente dyra ikke hadde fått tid til å gjøre det så veldig bedritent enda. Ho er litt oppgitt over at ikke bøndene kan gjerde inn ulla si skikkelig, for nå kan vi ikke engang ferdes på eget tun uten å dra med oss fjøslukta inn i huset, og jeg får masse herlig lort å snoke rundt etter i lang tid framover. Det er ikke første høsten det skjer, men noe mer tunglært enn saubønder finnes visst ikke.

Ellers er høstvinden i ferd med å forblåse prærien, noe nanden finner nokså slitsomt. Kroppen hennes liker ikke urolig luft og blir lett lei og kranglete av det.
Det nye stuebordet vårt er blitt en liten utfordring for meg. Det gamle bordet kunne jeg ikke stikke hue så langt innunder, men dett har ramma og beina litt lengre inn, så dermed står jeg stadig vekk i fare for å skalle. Nanden prøver å avverge de store skavankene ved å bruke armer og bein for å forhindre at jeg setter skrotten for langt innunder, men det er ikke alltid like lett å være forutseende når en ikke ser hva som holder på å skje. Ho er blitt livredd for at jeg skal pådra meg flere hjernerelaterte skavanker, og truer med at jeg snart må gå med hjelm slik som jeg styrer på.

- Jaja, ikke stor mer å be om i kveld. Filler'n også. Forbaska fåreskrotter!
Også jeg som er så snill at jeg ikke jager dem engang. Dette er altså det jeg får til takk. Verken middag eller kveldsmat.

Hilsen den sultne og altfor snille prærieulven Ariell